[Noenkiloformye]

Jeg var slank som barn/ungdom. Slet veldig mye med selvbildet pga vonde ting som skjedde, og utviklet et stort søtsug. Etter at jeg ble indre mobil etter en skade, samt at jeg fikk diagnosen depresjon, begynte vekta å krype oppover. Har alltid følt meg på nippet til å bli fet, og har alltid følt meg tykk selv da jeg var kjempeslank.

Med depresjon kom antidepressiva, og da skøt vekta i taket, og det samme gjorde inntaked av godbiter. Prøvde lavkarbo en gang og feilet. Og for meg er det slik at enten får jeg det til, eller så feiler jeg fullstendig. Dette har ført til at jeg ikke prøver ting, fordi jeg banker opp meg selv om (når) jeg feiler.
Men nå er jeg igang igjen med en ny runde. Mye stress for tiden, og har vel spist 4 atkins barer på under 2 døgn, men denne gangen skal jeg ikke gi opp bare fordi jeg trengte en runde med å gi F***
Skulle bare ønske at magen forsvant. Den er der alltid, og jeg er sikker på at den ikke har tenkt seg noe sted Det er i slike stunder at jeg må minne meg på at jeg faktisk har gått ned i vekt, og at det vil ta tid men det VIL bli bedre.