[hede]

Jeg har de siste dagene med interesse fulgt med på Er undervekt/overvekt... tråden. Jeg synes det er mye bra som er skrevet der og kjenner meg nok igjen i en del beskrivelser.

Så hvorfor skal det være så vanskelig å gjøre det som er rett?!
Hvorfor skal det være slik for mange av oss at vi gjør enten det ene eller det andre?

Undertegnede er et meget godt eksempel på dette. I starten av året, når jeg oppdaget de positive sidene ved et lavkarbo-kosthold, var jeg godt motivert. Fulgte "reglene" og hadde gode resultater. Trente bra og begynte å føle meg vel. Jeg erfarte at lavkarbo/trening/hvile/minimere alkoholinntaket (og dagen derpå søppelmaten) var veien å gå for å komme dit jeg ville, og fremdeles vil. Men vil dette være nok til at jeg blir fornøyd? Blir jeg et lykkelig menneske av å ta av de ti kiloene med fett som sitter rundt magen? Kommer drømmekvinnen(e) løpende? Blir jeg et helt annet menneske? Neppe.

Jeg burde ha nådd målet mitt nå. Kommet ned på en akseptabel fettprosent og vært fornøyd. I stedet har jeg gått ned, lagt på meg, gått ned og lagt på meg igjen slik at statusen nå kun er noen kilo under der jeg var i utgangspunktet.

Jeg leser i mange dagbøker om mål som settes, og tenker for meg selv når jeg dagen etter ser at vedkommende har spist sjokolade eller potetgull eller hva det nå er, KAN DET VÆRE SÅ VANSKELIG?! Men jeg er jo akkurat som dem. Jeg og bryter mine egne løfter, skuffer meg selv, føler meg dvask og har forferdelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte det. Jeg er periodekarbojunkie er erkjennelsen. Men hvorfor det?

Det finnes ingen åbenbar unnskyldning/forklaring på hvorfor. Jeg har ingen hensyn å ta med tanke på matlaging og prioritering av tid. Jeg har arbeidet mitt og treningen min og kan ikke "skylde" på "de der hjemme" som skal ha sitt av meg. Tiden er min egen.

Jeg ser på overvektige mennesker og lurer på hvor deres selvkontroll er. Men for svarte svingende, jeg er overvektig. Hvor er min selvkontroll?

Jeg har et yrke hvor jeg skal være et forbilde, et eksempel til etterfølgelse. På mange områder er jeg fornøyd med det inntrykket jeg gir. Men hvordan skal jeg forvente at mine undergitte skal respektere meg når jeg ikke engang kan kontrollere hva jeg putter i munnen?

Dette høres kanskje ut som frustrasjon, det er det ikke. Snarere oppgitthet over hvor vanskelig det kan være å gjøre det som er rett.

Blir vi lykkelige av å nå et mål om lavere fettprosent. Jeg for min del vet at av det alene blir jeg ikke. Men det kan være et steg på veien til å bli mer fornøyd. En ting mindre å skylde på når vonde tanker sniker seg frem. Kanskje en mulighet til å ta tak i sin egen situasjon og gjøre noe med "det"

Bjørn Eidsvåg har mange gode tekster (han har vel faktisk bare gode tekster...) Jeg siterer ham her

Eg så våren storma fram men lot vær å sansa, eg såg en sommer dra forbi uten meg ombord. Eg ble henført av en vals men lot vær å dansa, mange stille hellig stund knuste eg med ord. Tenk om det hadde vært et sted en kunne få tilbake, alle øyeblikk en ubetenksomt lot forgå forbi. Et slags hittegodskontor for tapte gyldne stunder. Diamantar som en overså på grunn av dårlig tid. Eller mangel på mot, til å ta i mot.

Bestem deg, gjør det. Det skal jeg.

hede