[Lindemor]

Opprinnelig lagt inn av LadyLike, her.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier, om det mentale som ikke henger etter. Hvordan skal man klare å jobbe med dette tror du??

og BRA jobba!! wow 700gram er jo veldig bra, spesielt når du går ned minst 1kg nesten hver uke!!!!

Tusen takk! Jeg kjenner at jeg slapper veldig av med denne nedgangen nå. Tror det er fordi at kroppen fungerer veldig greit på kostholdet og jeg nyter både mat og hvordan kroppen er! Jeg kjenner at jeg har all tid i verden til å nå mål og selvom jeg skal innrømme at jeg selvsagt gleder meg over nedgang, så er det ekstra deilig fordi jeg ikke opplever at jeg strever vettet av meg liksom.... Godt!

Det mentale ja.. hvordan klare det? Jeg vet sannerlig ikke og jeg er litt skremt av mine tidligere erfaringer. Jeg har jo vært nede i nesten målvekt tidligere etter slankerunder etter barnefødseler osv osv. Jeg kan veldig fint huske at jeg følte meg slank og vel i kroppen, men at jeg ikke mestret å virkelig "ta det inn" liksom. Dette medførte at jeg sakte, men sikkert gikk opp i vekt igjen. MEN den gangen via høykarbokost og det å ikke orke telle kalorier lenger og ha en opplevelse av å aldri kunne spise seg skikkelig mett....

Jeg innbiller meg at for mitt vedkommende vil det bli en annen prosess denne gangen. Når jeg kommer dit jeg vil i forhold til kropp og vekt vil jo arbeidet med å stabiliere sette igang og da med å øke karboinnholdet men aldri spise høykarbo igjen! Dette vet jeg at jeg ikke kommer til å gjøre for jeg nyter hvordan kroppen min fungerer uten!

Den andre biten er jo det med å henge med i svingene i forhold til hvordan kroppen endrer seg. Jeg får stadige komplimenter nå både av kjente og nærmest ukjente, men jeg klarer ikke helt å ta det inn.... En merkelig greie det der. Akkurat som om det sitter en på skulderen min og sier; du må ikke tro at du ser sååå slank ut altså! Du er fremdeles over 80 kilo vet du! Tunge, store damen.... ehhh...... Så ser jeg meg i speilet og ser at jeg ser flott ut i jeansene mine som er str 42 og tenker... vel... ehh.....

Jeg tenker vel at tiden er til god hjelp. At det å etterhvert handle nytt tøy i størrelser som jeg bare måtte gå forbi tidligere. Si til meg selv at det er fantastisk at det nå passer. Kanskje det å skryte litt av seg selv kan være en god ting? Si noe pent til seg selv? Ta seg tid til å stelle seg litt ekstra? Om det så er å unne seg en ansiktsmaske litt oftere enn før, stelle huden litt bedre osv osv? La det hele bare bli til på veien liksom? Til slutt må jo det på en eller annen måte synke inn at en har gjort en stor endring, har funnet noen svar og at kroppen faktisk takker!

Jeg tenker også endel på dette med å være bevisst den veien man er på. At jeg gleder meg over gode måltider, det å finne nye retter og nye smaker. At jeg kjenner på hva denne måten å spise på faktisk gjør for kroppen min og at dette er så bra at det for meg ikke handler om en slankekur å spise ketogent, men at det handler om å ha det kostholdet som kroppen min fungerer best på. Det handler om sunnhet. Sunnhet for meg. På den måten slipper jo litt av stresset rundt vekt litt... men ikke helt. Det er en stemme som alltid prater. En som ikke har smurt seg inn med tolmodighetskrem og som må snakkes til.

Jeg vet ikke... litt kaos dette. Jeg skriver ettersom jeg tenker.... Uansett er dette et middel i mitt prosjekt - bli friskest mulig - og jeg skal i mål. Den mentale biten skal også det. Det må jo være mulig, LadyLike!