[lizzie]

Opprinnelig lagt inn av Chamomilla, her.

Det sitter for langt inne å smake på noe i det hele tatt når det byr ham imot. Faren lot seg rive med litt for et års tid siden kanskje, husker ikke helt - så helt uten belønningstankegang er det nok ikke. Han prøvde å finne ut hva som skulle til for å få mellomste til å smake og spise en bitteliten bit med kokt laks... Så satt han der og hadde lovt bort 1000 kr! Eldste var selvutnevnt motivator. Det tok sikkert en time før stakkaren hadde fått i seg, brukket seg, nesten kastet opp og ja til slutt klart å svelge den lille biten oppdelt i mange mikroskopiske biter. Bare for å illustrere at noen har litt mer å slite med.... dette ble jo ikke gjentatt, det har vi ikke råd til heller for den saks skyld. En eller to ganger har vi i desperasjon sagt at han ikke får noe annet før han har spist i det minste bittelitt av det vi har til middag.. noen år siden det også... resultat? Han spiser IKKE og neste dag har magen slått seg vrang og han har kastet opp.

Huff jeg kjenner det igjen... på meg selv :-( jeg var sånn når jeg var liten, helt vegring mot og smake på noe nytt, og om jeg ble tvunget/overtalt så ble jeg syk og kastet det opp igjen.
Jeg spiste rett og slett ikke dersom jeg ikke fikk noe jeg likte, så min stakkars mor endte opp med og lage egne retter til meg til slutt.

Dette henger faktisk i enda, selv om jeg har blitt flink til og smake iallefall, men det er sånn at enkelte ting klarer jeg bare ikke og spise, det vokser til en kjempeklump i munnen og jeg brekker meg når jeg prøver og svelge.
Resultatet er jo et ensidig kosthold for min del, mens mine barn heldigvis spiser nærmest alt de får servert :-) Kan vel takke den altetende pappan for det:-)