[Linjemannen]

Jeg tror at stagnasjon - enten det gjelder i forhold til vekttap gjennom kostholdsendring eller formutikling gjennom trening - ikke bør møtes med mer av "feil" medisin.

Altså - har du litt hodepine så ta en paracet. (rett medisin) Har du hodepine i dagesvis - fortsett på paracet. (rett medisin) Blir hodepinen gradvis verre eller enda mer langvarig - så må det andre saker enn paracet til for at du skal bli bedre. (feil medisin)

Mange opplever vektnedgang om de har underskudd på kalorier over tid. Det er naturlig og det som er vanlig. Så kommer noen av oss etter en periode inn på det som mange ynder å kalle et platå. Det vil si at vektnedgangen stopper opp, selv om en har justert kostholdet i forhold til progresjon og ellers har gjort alt "according to plan". En kan - som med paracet og hodepine - la det gå en stund og se om det løsner. Om ikke det løsner, så kan det være fordi kroppen har gått over på sparebluss. Vel - da er det på tide å endre på medisineringen.

Det er et utfordrende punkt å komme til fordi en allerede har oppnådd gode resultater med den planen en har holdt seg til. Skal jeg kaste meg ut i det ukjente nå igjen? Søren..!

Svaret er at det er uunngåelig å måtte endre på opplegg, planer, medisiner, kosthold, treningsregimer - ellers vil en stagnere og etterhvert faktisk retardere i utviklingen.

Så hva skal endringen bestå av? Det er selvfølgelig individuelt og vanskelig å servere generelle råd på - men i forhold til kostholdet, så kan det for eksempel være riktig å endre på kildene en henter protein, fett og karbohydrater i fra. (Ikke nødvendigvis den prosentuelle fordelingen av protein, fett og karbs) Det er lett å bli "fartsblind". Det som har gitt gode resultater tviholder vi på, men det er kanskje nettopp det som blir feil! Kosten blir for ensidig og da vil en etterhvert miste dynamikk i prosessene. Kroppen utfordres og belønnes i forutsigbare mønstre og bygger resistens både i forhold til utfordring og belønning. Stagnasjon...

Å ha et fornuftig underskuddsinntak av antall kcal i forhold til ønsket vektnedgang er en variabel en ikke bør endre på. En bør alltid ligge i underskudd over tid, men en kan endre på når en har "spisedag". De aller fleste som opererer med "spisedag" (vanligvis en dag i uken hvor en tillater seg å spise mer enn hva en forbruker, i den hensikt å trigge forbrenningen til å holde seg høy) legger denne dagen til lørdag. Ved å endre på denne dagen og tillate seg å spise mer både tirsdag og torsdag, men samlet sett ikke mer enn en gjorde på den ene spisedagen (lørdag) tidligere - så kan plutselig kroppen komme i gang igjen. Og slikt får ringvirkninger! Treningene kan oppleves som mye mer lystbetont og få et kvalitetsmessig høyere nivå. Så blir spørsmålet - var det endringen i seg selv som gjorde utslaget - eller - var det tilgangen på mer kcal i ukedager som før var "skrinne", som har gjort treningen bedre og at en dermed har svidd av enda flere kcal, bygget større muskler og/eller fått bedret oksygenopptak?
Høna og egget altså...

Alt henger sammen med alt, sa en klok dame en gang - og når det gjelder kosthold, trening, livsstil, stress, glede, nytelse, kjedsomhet og utmattelse - så hadde hun i hvertfall rett. Å endre på de mønstre som har gitt deg gode resultat er helt avgjørende får å stimulere videre utvikling. Å gå for langt ned på kcal - derimot - vil drepe livsgnist, overskudd og motivasjon og gi deg en fysikk som etterhvert vil jobbe mer mot deg enn med deg. Det ønsker du ikke.

Livet er mangfoldig - sørg for å leve det på den måten!

(PS - det er ikke fornuftig å innta kun 800 kcal pr. dag - de aller, aller fleste voksne med vektproblematikk bør legge seg på det dobbelte. Selv på 1600kcal og med kun moderat aktivitet og forsiktig trening, så vil en da være i underskudd.)