Jeg blir så rørt av dere.
Tusen tusen takk.

Jeg blir så forvirret av dette.
En stor del er nok fysisk..

Jeg har levd med så feil kosthold i veldig mange år, og kroppen jobber nok for å rette opp mye av det, men samtidig kan jeg ikke se bort fra at det er en psykisk del her også.

Det må jeg innrømme fordi jeg spiser mer i situasjoner der jeg er stresset eller usikker, fordi jeg ikke klarer å stoppe, fordi jeg har mye fokus på mat uten at det er snakk om sult, og fordi jeg stadig fortsetter å overspise selv om det plager meg så enormt.

Jeg har kommet lenger på lavkarbo fordi jeg til slutt klarte å slutte helt med sukker og søtningstoffer etter å ha levd som en narkoman på det (nå har jeg dessverre hatt en hard sprekk på det for første gang på over to år), men med lavkarbo klarte jeg faktisk det jeg aldri trodde jeg skulle klare...å slutte med høykarbo mat.

Problemet ble at jeg økte mer i vekt etter å ha gått over til lavkarbo, fordi jeg fortsatte med overspising uten kontroll, og selv om det var på bedre matvarer hjalp ikke det når mengdene ble for store, og da altfor mye protein spesielt.

Jeg prøvde å øke fettinnholdet enda mer,men siden jeg ikke klarte å få kontroll over proteinene,og mengdene mat generellt, ble det likevel et feil regnskap, og etter jevn vektoppgang etter å ha gått over til lavkarbo (og jeg har gitt dette mange måneder å stabilisere seg på) må jeg innse at jeg må få kontrollen over måten jeg spiser på, når det gjelder situasjoner der jeg spiser av annen grunn enn sult.

Jeg sliter altså med overspising, og selv om det er bedre matvarer, klarer jeg ikke å kontrollere mengdene, og har gått opp 9 kg siden jeg sluttet med høykarbo..

Jeg vil ikke gi opp lavkarbo siden jeg merker gode helsegevinster av det (som mange færre infeksjoner og antibiotikakurer), men jeg må få kontroll på mengdene jeg spiser, og da særlig proteiner.

Jeg liker bare ikke dette at jeg ikke klarer å styre dette, for det er virkelig som en avhengighet...