Hei. Dette kjenner jeg meg igjen i ja. Har selv 2 barn, jenter, som er 2 helt forskjellige typer når det kommer til mat.

Den ene (eldste) fikk overhodet ikke godteri og søtsaker etc de 2 første leveårene. Hun fikk kun grønnsaker, rosiner, frukt (typisk eplebiter og pære), banan. Ja og slike ting da, istedetfor potetgull, sjokolade, gummi osv osv.
Dette ble vanskeligere å holde i barnehagen siden det var utrolig mye sjokoladekake, godteri, is osv ifm bursdager og ulike feiringer. Men i samarbeid med barnehagen så ble det veldig begrenset da alle foreldre egentlig var enige om at det kunne bli vel mye boller og brus til verdags pga bursdager osv.

I dag så er eldstejenta fremdeles en hauk etter naturlige godtekilder. Sjokolade og slike mer kunstige søtsaker spiser hun knapt. Men potetgull med paprika, jo det elsker hun!

Minstejenta kom jo til og der var det mye vanskeligere å holde et strengt godteregime fordi storesøsteren fikk jo noe annet i tillegg....så der ble det ikke like talibansk.
I dag så har hun (minstejenta) et søtbehov som jeg sjelden har sett. Hun kan finne på å spørre om å få is (som hun elsker) hver eneste dag og gjerne flere ganger om dagen. Ikke bare om sommeren, men også alle de andre 3 årstidene

Vi har måttet innføre en regel på isspisingen og det er at det er vi som bestemmer når hun skal få is og ikke. Hun må gjerne spørre, men da må hun akseptere et nei. Hun har jo skjønt dette med å spise mat først (hun er 9 år nå) og så kanskje få en is. Så hun spør jo ofte slik: "Pappa/mamma, kan jeg få en is hvis jeg spiser opp maten min først, og ja, jeg skal spise meg mett selvsagt". Dette er egetlig et lurespørsmål som skaper en tap-tap situasjon som du nevner, også for oss. Sier vi "ja, du skal få etter middag", så skapes det en forventning og for oss har dette endt opp med at ungen småspiser og proklamerer raskt at hun er mett....hvorpå hun bare tripper for å få sin is...hahaha. Så for oss fungerer det dårlig å si ja, med en påfølgende forutsetning, fordi da oppnår jeg som forelder ikke hva jeg egentlig vil overfor ungen og vi begge "taper"


Hvordan har dette fungert for oss?
Jo, vi har alltid mye godteri i huset, fryseren som regel temmelig full av is. Men begge ungene, også hun minste "isdronningen" vet at de skal alltid spørre før de tar seg til rette, dette handler om respekt for oss og tror vi har lykkes greit der. Så da får vi bare leve med at hun ringer i tide og utide til oss på jobben og spør om hun kan få en is eller 2

Så, det vi har gjort og som for oss fungerer bra, er å si nei 8 av 10 ganger hun spør. Vi ønsker ikke at is skal være en slags belønning for at man er flink til noe, enten å spise opp middagen, gjøre leksene rydde rommet sitt osv. Det tror vi skaper et rart forhold til mat. Mat skal ikke være belønning synes jeg.

Vi har istedet snudd situasjonen og nå er det jeg som tilbyr henne is istedetfor. Ikke rett etter middag osv, men på ulike tidspunkter når det passer seg slik. Da blir ikke isen sett på som en belønning eller med en forutsetning av jenta tror nå jeg. Det samme hvis hun spør utenom typiske "nå har jeg vært flink jente, kan jeg få is nå-situasjoner"

Hun vet jo svaret, og som vi sier til henne, jo mer hun maser og spør, jo mindre is får hun jo. tror ikke hun helt har skjønt akkurat det enda haha, men hun er jo bare 9 år også da.

Det som for oss er viktig er å begynne tidlig med tydelige grenser og forutsigbarhet slik at godtemat ikke blir belønning.
Tror det fungerer også. Når vi sender ungene våre på skoleturer, eller på venninneturer så har de jo alltid med seg penger. Begge våre kjøper faktisk mat for pengene sine, mens andre bruker alle pengene sine på godteri på byen.

Hva er så ulempen med en slik tilnærming som vi har gjort?
Jo, det kan jo hende at barna utvikler en slik tanke at når de blir stor, så skal de spise så mye is som de orker, hver dag, hver time. Dvs de skal gjøre alt de ikke fikk som barn.....Det er jo ikke slik at hun ALDRI får is, men vi unngår bare som kjent de situasjoner som nevnt overfor.
Jeg vil nå heller ha en kamp mellom viljer nå mens barna er små, kontra en tenåringsjente om mange år fordi jeg ikke satte grenser mens de var små

Det er ikke sikkert dette vil fungere for deg, men da har du nå ihvertfall fått lest hvordan vi måtte løse disse tap-tap situasjonene fordi vi har en datter som er forbanna glad i is og søtsaker generelt.