Opprinnelig lagt inn av Neri, her.

Takk for hyggelig hilsen, og godt nytt år til deg og

Da er det nok den ja. Kritikk kan jeg ta om jeg har gjort noe feil, og det har jeg nok i denne situasjonen her, og vil gjerne endre på det i så fall.

Ja fokuset her er på hva hun ikke kan/vil spise, men det var for at folk skulle forstå hvorfor jeg skrev innlegget, vi snakker jo ikke sånn hjemme.
Lista over det hun liker er ganske kort, du kan få den her:
Pålegg: fårepølse, hamburgerrygg, smør, syltetøy og nugatti
Middag: rent kjøtt, pølser, fiskeboller, brun og hvit saus, hvit ris og nudler
Grønnsaker: gulerot og noen ganger cherry tomater
Frukt: (tåler kun banan og det liker hun ikke)
Også liker hun kneipp og lyse rundstykker/bagetter.
I tilleg spiser hun alt hun får (og ikke får) av godteri, dessert, søte drikker og chips og slikt.
Hun er ikke så glad i å lage mat (men elsker å bake kaker og boller.)
Tror ikke hun klarer å finne glede i å lage mat fordi hun ikke liker mat. Hun er jo med på tilberedningen på lik linje med sine søsken.

Tenkte å ha en samtale med henne om dette, og da skal jeg ta opp det du sier med å prøve å lage ukesmeny og la henne være med å handle. Eller det er hun stort sett med på uansett, for hun liker å gå i butikken, og da får hun jo "velge" middag og pålegg. Men jeg kan ikke la henne bestemme helt, for da blir det bare søtt og loff.

"Går seg nok til" .........ja hadde jeg fått en krone for hver gang jeg hørte det Jeg har begynt å miste troen på akuratt det...............
Det er jo det som er problemet, for det går seg ikke til. Hun har hatt problemer med maten siden hun ble født, og alt jeg har fått av helsesøster/lege/ernæringsterapeut er råd om å tilby henne maten, så vil hun etterhvert begynne å spise den. Vell, nå er hun 10 år, når skal denne endringen begynne da? Når er det det skal gå seg til? Som jeg skrev i hovedinnlegget mitt, så blir det bare verre. Skal jeg fortsatt bare vente på at det skal gå seg til? hvor lenge da? Til det ikke er mitt problem lenger, og hun må ta konsekvensene og ordne det alene som voksen person?
Jeg ser jo at dette går feil vei, og da MÅ vi gjøre noe, kan jo ikke bare sitte å se på at min egen datter går "nedenom."

Det går seg ikke til dessverre, men vil bli verre og verre, inntil noen tar tak er vår erfaring. Og denne "noen" det er dessverre (vil noen si) oss foreldre. Det er kjempeviktig at BÅDE din mann/partner og du er samstemte i dette. Det fungerer dårlig om kun den ene i parforholdet gidder/skjønner/orker/vil gjøre noe.

Vi har en datter på 9 som er noe i tilsvarende sjanger. Aller helst ville hun vel kun levd på nystekte rundstykker og nugatti for resten av livet om hun fikk bestemme. Noe hun ikke får selvsagt.

Vi bruker fremdeles filosofien til Jesper Juul og det fungerer faktisk. Noe av det handler om å "frata ungen kontrollen" på en kontrollert, inkluderende måte
Unger ønsker jo egentlig ikke for mange valg og beslutninger samtidig som de føler de bestemmer, hehe. Ikke enkelt forklart, men anbefaler deg lese boken. Den er meget bra. Har ikke lest hele selv, men deler og Jesper Juul har masse gode konkrete tips og forslag. Samt en filosofi bak galskapen