Jeg har samme erfaring som Nille refererer til. Når gutten min var liten ville han ikke ligge alene i senga. Jeg la ham, satt der litt og prata/sang, sa natt og gikk ut. Om han gråt gikk jeg inn og sa at "nå må du sove", klemte ham og gikk ut igjen. Om han gikk ut av senga, ble han fulgt/løftet tilbake, "natta" og så gikk jeg igjen. Det ble noen kvelder med mye gåing ut og inn fra rommet, men jeg tror at etterhvert ble an trygg på at vi var i nærheten og roet seg ned...

Det er jo ikke garantert at det samme funker på alle unger, men, men...

Skjønner godt frustrasjonen din...og jeg må dessverre si at det gir seg ikke akkurat bare fordi de blir eldre. Han er nå 8 år og noen netter er det fremdeles flying (drømmer, må tisse, tørst, vil ikke være alene osv)...

Ja, ja...jeg kan faktisk fremdeles huske at jeg snek meg inn på soverommet til foreldrene mine med dyna på slep og la meg til å sove på gulvet ved siden av senga deres, uten at de merket det, bare for å sove så nær at jeg kunne høre de pusta...

AjN