[Anne]

Opprinnelig lagt inn av guro

Jeg unner så veldig andre folk, spesielt barn, å få hjelp. Har dere det sånn? Hvordan takler dere det?

Ja dette er ikke lett, Guro.

Jeg og mange med meg har helt sikkert vært i lignende situasjoner eller opplevd lignende ting. Jeg tenker ofte , stakkars....skjønner de ikke hva de gjør. Vet de ikke at det går an å få hjelp., men jeg tørr heller ikke blande meg bort i andres oppdragelse. Jeg vet jo at jeg også gjør mange feil.

Det er ikke lett heller, hvis du bare er på snakk en kort stund med de det gjelder. Noe annet er det hvis det blir kontakt over litt tid og muligheten for å dreie samtalen dithen melder seg. Det kan jo virke direkte uhøflig og utidig, for vi vet jo ikke årsken bak alt vi ser og opplever. Ikke sikkert jeg opplever "sannheten." Tenker med meg selv, hvordan ville jeg oppleve at "fremmede" plutselig kom bort og ga meg råd om hvordan oppdra/"fore" mine barn....

Jeg skjønner jo veldig godt hva du mener, for jeg tenker sånn stadig vekk...ikke bare med hensyn til barn, men voksne også. Jeg er litt redd for å begynne "å misjonere". Det er liksom greit på direkte spørsmål. Da er det lettere. Eller hvis de konkret uttrykker fortvilelse og lurer på hva det kan være eller hva de kan gjøre.

En ting er sikkert, guro. Spørsmålene dine viser ekte medfølelse og ønske om å hjelpe.... En annen gang så kan du jo prøve å styre samtalen dit du vil, hvis tiden er med deg.

Ikke slutt å ønske å hjelpe...Vi må bry oss om!

En dag kanskje du har hellet med deg. Bare å kunne hjelpe en og annen gang hadde jo vært fint for den det gjaldt.