[<insert_scary_name_here>]

Jeg har stor tro på humor som en avlastning for alt det triste. Var for noen uker siden på Else Kåss Furuseth sitt show "kondolerer". Et show med et tragisk utgangspunkt (2 selvmord), men likevel lo jeg så det nesten gjorde vondt flere ganger. Og rett etterpå rant tårene. Det å le midt oppi det tragiske er nok langt mer normalt enn man tror der man sitter og føler seg nesten ond som ler... (hvertfall kan jeg føle det sånn..)