[Mustang]

Så gode å varme klemmer jeg får! Jeg visste jeg gjorde det rette med å lufte mine tanker til dere!

Dere kommer med så masse gode råd, og ikke minst varme tanker.. Å holde fokusen på lavkarbo, være sammens med pappa og lage flere minner, få meg rutiner, kontakte lege osv.. Jeg blir å gjøre alt sammen. Som nevnt så vil nok jeg takke lavkarbo senere hvis jeg ikke "skjerper" meg i spisingen, og rutiner til å holde meg mer fokusert,kanskje konsentrere meg om noe annet. Jeg sliter me å sove for da strømmer alle tanker, så en tur til legen om evt videre hjelp vil nok også lønne seg.

Siden jeg bor i Asker, er familien nordpå. Pappa på 58år blir sendt til Tromsø på Onsdagen for å starte cellegift. Jeg gruer meg så fryktelig! Jeg tenker at så fort krefta får motstand, så blir den å "ta mer av",bli mer sint hvis jeg kan si det.. Og akkurat nå er jeg glad for at jeg er såpass langt unna, for jeg kvier meg til å bestille flybillett, jeg kvier meg for å dra hjem, jeg har rett å slett ikke lyst. Jeg tror jeg er redd for å innse hva som skjer. I hverdagene slår det jo meg i kjedelige stunder at pappa ikke blir å være så lenge i livet mitt som jeg ønsker, men på en annen side føler jeg at jeg kanskje fortrenger situasjon? Jeg overbeviser meg på at jeg har det bra, men jeg tror jeg ikke innser,eller VIL innse hva som skjer. Og reiser jeg nordover, vil jeg nok innse det.. Skjønner dere? Det er så rare tanker.. Og hvor enn rart dette høres ut, så hadde det sikkert,mest sannsynlig,vært lettere for meg hadde jeg vært i en sånn her situasjon før for da hadde jeg kanskje vært litt mer forberedt på ting å tang. For nå er det helt..blankt. Det er.. Jeg skjønner ingenting! Jeg fatter ikke noe..