[Mear]

Jeg skal rable ned noen tanker om vekt og slanking som nylig er dukket opp, for jeg ser at jeg har noe å ta tak i. Mitt inntrykk av lavkarbo.no (og lavkarboslanking generelt) er at folk her generelt er veldig positive og opplever mye mestring og fremgang i forhold til vekt og helse. Ikke utelukkende, selvfølgelig, for alle går på en smell innimellom, men sånn stort sett.

Selv var det en åpenbaring å begynne på lavkarbo for to år siden, jeg og typen raste ned i vekt og fikk masse positiv tilbakemelding, følte oss sunne og flotte og var glade for at vi slanket oss litt, selv om vi ikke hadde mer enn 10-15 kilo som skulle av. Kilo vi kunne levd godt med, men bedre kunne leve uten. Det var også godt å oppdage at vi kunne prate åpent om vekt, kropp og slanking (selv om jeg hadde forbannet meg på at jeg ikke skulle bli en av damene som maste om vekt hele tiden. Usexy er det!), og være i lag om "prosjektet".

Etter 6 mnd på lavkarbo gled ting ut, og siden da har det vært litt på og mye av, og 10 kilo opp igjen. Etter en vår med mange mislykkede forsøk på å gå dem ned (i skrivende stund 2 kilo ned på 2 mnd...), kjenner jeg at jeg og hjernen min ikke er spesielt gode venner lenger, og det er det som bekymrer meg. Så langt har jeg bare opplevd mestring med slankingen og fnyst litt av ekspertene som snakker om at slanking kan skape et anstrengt forhold til mat og kost, men faen om jeg ikke er der selv. Jeg var mer fornøyd med kroppen min på 80 kg enn jeg er nå på 72. Jeg har alltid vært en kakemons, men nå er jeg helt og totalt uten magemål ift godsaker - og hopper mellom streng lavkarbo og latterlige utskeielser med minimal selvkontroll. Jeg går på nattevakt og tenker at i natt skal jeg ikke spise så mye siden jeg munchet muffins før jobb, og blir litt smått sjokkert over meg selv. Hvor kom liksom det fra??

Jeg skriver dette litt fordi jeg er veldig overrasket over å oppdage disse tankene i meg selv, som alltid har vært venn med egen kropp. Jeg konkluderer med at slanking faktisk ikke alltid er sunt, selv på lavkarbo, og føler for å si dette høyt her blandt suksesshistoriene. Ikke som kritikk, for det er ingenting å kritisere, men bare for at den tanken også skal være her. Mange av dere har sikkert et mer reflektert forhold til dette enn meg og tenker "duh", men jeg hadde genuint ansett meg selv for rasjonell for slikt.