Opprinnelig lagt inn av Mear, her.

Jesus. Gøy å få masse svar, ikke fullt så gøy å få så masse småkrangling. Kanskje vi bare setter strek for temaet betakaroten/underærnert/bitching/"du sa ditt da"?


____________________________________________ <- strek



SÅH. Godt å høre at jeg ikke er den eneste som blir litt rar i hodet av dette. Det jeg reagerer mest på er at jeg mister så til de grader hemningene i forhold til søtsaker når det først er tilgjengelig, og så blir det lavkarbo -> godis -> skyldfølelse -> godis -> (kanskje lavkarbo om jeg er heldig). Har hatt et relativt tungt år med særlig lite mestringsfølelse det siste halvåret, og det har nok sikkert litt å si for viljestyrken og trøstespising. Men jeg merket jo også at når det gikk bra med lavkarboen så hadde jeg heller ikke noe behov for godis.

Så da lurer jeg: Er det noen av dere som faktisk klarer den fine balansen? Spise lavkarbo i hverdagen og skeie ut littegranne innimellom, uten å gå helt bananas? Eller er det alt eller ingenting? Da velger jeg helt klart lavkarbo, for det er da jeg har det bra, men jeg hadde håpet å kunne komme dit at jeg IKKE måtte takke nei til kake i alle sosiale sammenkomster, eller ha med eget.

Ja, jeg har en fin balanse i hverdagen. Spiser steinalderkost så langt det lar seg gjøre med en fordeling på ca 60-70% animalske fettsyrer, 15-20% proteiner og 10-20% karbohydrater sånn ca.
Unner meg både sjokolade og annet seigt ila helgen, men klarer begrense meg ja. MÅ ikke spise opp og klarer spare til neste helg.
I selskaper spiser jeg det jeg får servert med måte. Men, eter jeg uten måtehold så går nå det greit også, får bare vondt i magen, oppblåst dagen etterpå. Men da vet jeg jo at jeg ikke orker det der i lengden.

Mitt kosthold er steinaldermat og en og annen gangen eter jeg som før. Har bare snudd på flisa. Tidligere spiste jeg karbohydrater, sukker og alt annet som var ferdigmat mens jeg en og annen gang spiste ren lavkarbo. Nå er det som sagt omvendt.

Skal vel sies at jeg ikke er plaget av overvekt og er antakelig over norm interessert i å holde kroppen i fysisk meget god form. Spiser rundt 4-5000 kcal pr dag for å ikke bli alt for tynn.

Så tror du må snu opp ned på tankene dine, finne ut hva du egentlig vil og hvordan du kan nå de mål du setter deg. Men selv om du vet hva du vil og sprekker gang på gang, så er det kanskje like greit å gi opp og innse sine begrensninger og akseptere at man skal veie så så mye?

Bedre å være lykkelig feit enn ulykkelig tynn, ehh?