Hehe. Nå fikk du meg til å høres ut som dén retorikeren. Jeg tror ikke vi er så innmari uenige uansett (enn om du høres akkurat ut som kjæresten min i forhold til dette, så vi har bestemt oss for å la den diskusjonen ligger. ), i hvert fall ikke på et filosofisk plan, som sagt. Da jeg fikk katten kastrert var det som den løsningen som var tilgjengelig. Han fikk dog ikke "fratatt mandommen" før etter kjønnsmodning, så han kan finne på å streife litt, og er på ingen måte sedat. (Med det sagt er jeg takknemlig for at han ikke markerer. ) Det viktigste for meg er uansett at en katt er et individ som er prisgitt at vi som tar dem til oss behandler dem godt, det kommer vi ikke bort fra. For det ER alt for lett å få seg en katt, og tilgjengeligheten har hatt en lei tendens til å gjenspeile hvordan vi behandler dem ... Skal jeg ha flere katter (hvilket fordrer at jeg helst skal ha både førerkort og hus på landet), blir det omplasseringskatt.
