Tusen takk alle sammen. Utrolig mange som har det slik som meg eller har opplevd samme. Litt godt av den grunn at da ser jeg at det er faktisk et liv etter dette her. MEN jeg klarer ikke legge fra meg de ekle følelsene jeg har. Han var min beste venn. Vi møttes daglig. Vi gjorde masse rart sammen. Han var så godig og snill. Mammaen min og han har vært sammen siden hun var 16 år. Nå er hun 62. Han døde et par dager etter han fylte 67. Og mamma sitter igjen og ikke vet verken opp eller ned på ting. Jeg gjør alt jeg kan for å hjelpe men allikevel så skjærer det i hjertet å se henne så trist og at hun sitter der og lengter..... Vi sitter også igjen med en følelse av at helsevesenet tok ikke oss alvorlig. Vil ikke anklage noen men vi lurer litt på om han hadde levd i dag hadde de vært raskere å få han til sykehus osv... sukk. Jada jeg vet vi bare ødelegger oss selv med den tankegangen der men det er slik vi oppfattet det. Jeg klarer ikke holde lavkarbo linjen heller. Har nesten ikke spist på mange dager. Klarer ikke tanken på lavkarbo middagene mine da vi hadde det mye moro jeg og han med de kjøttstykkene osv. Så jeg spiser bare for å spise og ofte så blir det det som jeg får servert eller hiver i meg noe bare sånn rett før jeg går i golvet.