[Newstart]

Tusen takk alle sammen.
Aktivjente du har så rett -så rett. Man må tillate seg selv å sørge men jeg kjenner at man kan faktisk drukne i den. Jeg har mistet gnisten og ser ikke noe poeng i å fortsette som før. For ting vil jo aldri bli som før. Men så begynner jeg å tenke: jeg har jo barna mine som betyr alt for meg. Og jeg har sikkert mange gode år sammen med dem, og ikke minst sammen med moren min. Bare det er jo verdt å leve for. Jeg har en fantastisk mann. Han er bare unik. Men så var det pappa da.... som skulle vært her. Sukk.

Nå har jeg iallefall planer om å stramme inn maten. Jeg må begynne å få i meg skikkelig mat igjen. For det merker jeg på formen. Den er elendig. Men av erfaring så blir jeg kvikk og rask igjen når jeg spiser skikkelig lavkarbomat. Så det er første bud.

Men jeg syns det er så vanskelig å takle mamma opp i det hele. Hun lider veldig. Jeg skulle gjort mer for å hjelpe henne men jeg klarer ikke hente pappa tilbake igjen liksom......