[Newstart]

Opprinnelig lagt inn av Beatrixie, her.

Kondolerer med tapet av din far.
Signerer de andre her, med at det blir lettere å bære sorgen med tiden.
Jeg mistet selv min far i selvmord for 12 år siden. Tiden etterpå var preget av sjokk og uendelig sorg. Barna mine,spesielt det eldste hadde et spesielt og nært forhold til morfaren. Jeg var knust av sorg for hvordan hun kom til å reagere på morfarens bortgang. Men merkelig nok har barn en egen måte å akseptere tingenes tilstand hvis de får dem forklart slik at de slipper å lure på noe.
Det tok tid å bearbeide dødsfallet,men sånn smått om senn kommer hverdagene igjen på godt og vondt og livet går videre.
Tapet av en far og mor vil alltid prege en, men man finner styrke i hverdagen til å fortsette. Grip de små lyse øyeblikkene som vi finner i hverdagen, de er gull verdt.

Huff kondolerer til deg også selv om det er lenge siden. Kjempetrist .
Ja det vil nok alltid prege en men ting skulle ikke blitt sånn. Jeg må bare bli kvitt den følelsen der jeg. Den : tenk hvis -følelsen. Får håpe det blir bedre når vi får snakket med legene (forhåpentligvis) og samlet noen tråder på en måte. Men sukk..... alt er så forferdelig trist.