[Vibeke-67]

Jeg klarer ikke å forholde meg til alle faglige og tekniske begrepene og terminologien her.
Men jeg vet noe om min egen historie.
I tyveårene begynte jeg å legge på meg. Ikke dramatisk mye, men endel kilo snek seg på. Innimellom tok jeg noen hestekurer med hard trening og gulrøtter og tok av 10 - 20 kg, som selvfølgelig kom på igjen. Da jeg var i slutten av tredveårene var jeg desperat. Jeg veide 90 kg (er 172 cm høy) og bare este ut. Jeg begynte på Shaping, og trente 3-4 ganger i uka, gikk på lange turer med hunden min og spise lite og mindre enn ikke noe. Ikke noe fett, men salat, mager kylling, soltørket tomat gikk det mye i. Dagene jeg trente fastet jeg 5 timer før og etter trening, spiste kun et lite måltid uten protein og fett 3 timer før og etter trening. Fire dager i uka. Og vet dere hva? På et halvt år med dette la jeg på meg over ti kilo og veide over 100 kg. Midjen bare este ut. Og jeg ble syk, mistet hukommelse, besvimte på jobb osv. Ble sykemeldt, sluttet å trene, ble utredet i hue og rævva for alt mulig rart. Null funn, men med diagnosen mulig ME. Men som nevrologen sa til meg da jeg spurte hvorfor ingen lurte på vektøkningen? Det var nok fordi jeg hadde gått litt saktere i trappa, jeg var jo så trøtt. Men begynn for all del ikke med lavkabro, sa hun. Så etter et halvt år med utredninger fant jeg endelig fram til Fedon Lindbergklinikken. Og der gikk det kjapt å finne ut at jeg har PCOS og var sterkt insulinresitent. Begynte med metformin og lavkarbo uten så mye fett. Ble raskt frisk, gikk ikke like raskt ned, men nå mange år senere veier jeg 78 kg, er frisk, og er ikke insulinresistent mer.
Så selv om jeg ikke vet mye om det tekniske her, så kan jeg ikke være enig i at min overvekt skyltes kalorioverskudd. Den skyldtes insulinresitens. Jeg la på meg av mager kylling og salat. Jeg trente hundre ganger mer enn jeg trener nå, jeg spiste mye mindre enn jeg spiser nå, likevel la jeg på meg. Selvfølgelig hadde jeg ikke lagt på meg om jeg helt hadde sluttet å spise, men da hadde jeg jo dødd. Bokstavlig talt. Jeg fikk ikke anorexi av dette, jeg ble ikke syklig tynn av så lite mat. Jeg var skrubb sulten hele tiden, men la likevel på meg.

Da jeg var som sykest var mitt c-petidnivå på 1200-1300, sist jeg målte for ett år siden var den på 435. Det utgjør den store forskjellen for å legge på seg, ikke legge på seg i mitt tilfelle. Og for å være frisk, for den saks skyld.