[Supera]

Opprinnelig lagt inn av Kanskje, her.

Det skjer noe skummelt med meg !! Jeg har begynt å tenke på BARN !

Opprinnelig lagt inn av Kanskje, her.

Med fødselsskrekk, og år som går har jeg liksom tenkt litt at barn ikke er noe for meg. Er også veldig lett stressa og irritert på andres bråkende barn. Men kjenner inni meg at jeg hadde kommet til å bli en omsorgsfull hønemor - eller løvinne med skarpe klør og tenner til å beskytte ved behov.

Er det dette som heter at den biologiske klokken tikker ??? nærmer midten av de 30 ......

Prøver å tenke på barnegråt, våkenetter, oppkast, diare til ørene, skjeer med middag som treffer gulv og vegger, hehe, har funket bra før.

men nå er det liksom noe et sted inni meg som prøver å fortelle meg noe. Jeg har ikke feber heller.....

Kan man plutselig begynne å få slike tanker? en uvant og litt rar men god følelse

Som andre sier, javisst kan klokka begynne å tikke nå. Hva med adopsjon? Jeg har også litt angst for å føde (og for å være gravid), så jeg vurderer adopsjon hvis jeg en gang skal ha barn. Ikke er jeg så glad i bittesmå barn heller, så det må jo være genialt å få dem som ett-toåring, tenker jeg.

Opprinnelig lagt inn av Kanskje, her.

hehe har jobbet noen år i barnehage og de var veldig effektiv prevansjon !!! Såg så mye der som jeg overhode ikke kunne tenke meg å komme hjem til.

Jeg fikk det motsatte da jeg jobbet i barnehage i 1,5 år. Det var jo så mange herlige barn! Ikke det at jeg ble rugeklar, men jeg tenkte at det ville være koselig å ha barn en gang i fremtiden. Men så falt jobben veldig lett for meg. Jeg følte at jeg fikk betalt for å leke, jeg. Jeg kan ikke ha vært så veldig dårlig, fordi jeg fikk best karakter da en spesialpedagog vurderte oss. Og moren min nr 2 faktisk, hehe. Men jeg tror noe av grunnen til at jeg gjorde det bra var at jeg ikke hadde fått med meg at hun skulle vurdere oss. Så alle andre gikk rundt og var nervøse og jeg var mitt rolige selv. Jeg fikk ikke med meg at hun var spesialpedagog en gang. Jeg trodde det var ei ny som skulle begynne som bare skulle observere første dagen, haha. Plutselig drar hun meg ut på gangen fordi hun bare måtte fortelle hvor bra jeg var med barna og at jeg hadde løst et problem på en fantastisk måte. Jeg bare: "Eeeeh, OK? Takk?" og tenkte "What the...? Sært. Hvem er du egentlig?"

Jeg har hele tiden sagt at det er viktig for meg å være etablert før jeg får barn, og det er jeg jo nå med hus og god jobb. Men mangler en mann da. All ære til alenemødre, men jeg vil IKKE være det.

Opprinnelig lagt inn av niisin, her.

Jeg tenker litt (ikke for å være frekk på noen måte) hva har du drevet med alle årene? - Jeg tenker, jeg kan jo ikke se for meg et liv uten min lille (bare etter 11 mnd) og kan ikke helt tenke meg hva man skal gjøre alle årene uten en liten?
Nysgjerrig bare hehe

Har du virkelig aldri tenkt tanken at enkelte ting hadde vært lettere uten barn? Det er de tingene man fyller livet mer med når man ikke har barn. Man kan gå på besøk når man vil,
man kan få besøk når man vil,
man kan trene når man vil,
man kan shoppe når man vil,
man kan reise hvor man vil,
man kan jobbe med hva man vil,
man kan jobbe så mye overtid man vil,
man kan feste så mye man vil,
man kan studere hva man vil (og kommer inn på) og så videre.

Nesten alle mine venninner er småbarnsmødre. Dæven så bundet man blir på kveldene da. Jeg besøker som er regel ei og ei venninne fordi de er ofte stuck i hver sin stue. "Sorry Connie, jeg var hos deg sist. Jeg tenkte å besøke Tina i kveld." Og så foreslo jeg en langhelg til Barcelona med venninnenegjengen min og de ser på meg som om jeg er et romvesen. Er en langhelg planlagt nesten ett år i forveien virkelig helt umulig å få til? Det er da jeg kjenner at jeg er glad for at jeg er barnløs!