[Kanskje]

Jeg har jobbet noen år i barnehage, og er utdannet barne og ungdomsarbeider, og pedagogen inni meg er der nok, men jeg orker ikke stresset og lydene og kaoset som det er i barnehage, lenger. Og det har i veldig mange år vært svææææært effektiv prevansjon hehe. Har vært lykkelig over å slippe hyl og skrik og alt som kommer med det å ha barn.

Men nå kjenner jeg savnet. Har så mye jeg har lyst å føre videre, så mye jeg har lyst å gjøre sammen med et barn, Det å ha en så viktig liten person i livet. Pedagogen har jeg fremdeles i meg, og har mange tanker om hvordan jeg ville gjort i ulike situasjoner hvor jeg ser andre sliter. Men ser også at man er bare et menneske, og man er ikke perfekt. Og man blir sikkert lut lei mange ganger ! Og det er nok greit å ha noen å dele det med - så lenge denne personen er en som er klar for oppdraget. For det er jo ikke slik at om man er to så får man hjelp. Selv er jeg hjemmeværende, og da ville det meste med barn og hjem falle på meg, siden mannen da er i jobb. Og da er det jo naturlig at mannen gjør mindre hjemme, og kanskje ikke blir noen avlastning.

Det er et stort ansvar og det har tatt meg mange år å komme hit jeg er nå, og faktisk føle at jeg savner å ha barn ! :-)