[BenteR]

Jeg vil snu litt på flisa og se vekk ifra hvor lyst man selv har på barn; tenk heller på barnet som skal vokse opp.
Om man mener man kan gi barnet et godt liv selv om man skulle oppleve et slikt skrekkscenario som Carisma skisserer, så er det bare og gå for det.
Nå må jeg få lov til og si at jeg aldri har hørt om noen som opplever barn på den måten, med unntak av noen få øyeblikk når man selv er på bånn og barna er syke.
Jeg har fire sønner med 7 år mellom eldste og yngste. De tre eldste var ADHD-barn med blant annet dyseleksi, persepsjonsfeil, språkproblem, motorikkproblem (både grov og finmotorikk) og lærevansker. I tillegg hadde to av sønnene mine jevnlig falsk krupp i flere år, 1 har alvorlig astma, 2 har eksem og en er sterkt plaget av allergi. Alle fire er født med hypotone muskler.
Ungene hadde behov for meg, så jeg sa opp jobben min på dagtid og gikk over til renholdsjobber om kveld/natt når gubben var hjemme fra jobb. Det ble trangt økonomisk, men var vel verdt det.
Selv ikke i min travleste småbarnstid ville jeg skissert livet med barn så svart som Carisma.
Ja, det er travelt med barn, men gledene over det lille livet er mye, mye større enn det man ofrer. Slik er det iallefall for meg.