[Marella77]

Det som er, er at jeg selv har brukt mye energi på å bli trodd blandt venner og bekjente. Jeg har plager som ikke er synlige, iallefall ikke så veldig synlige. Jeg er blid og positiv i de settingene jeg møter folk, tar meg sammen lissom, og så er hverdagen tøff. Jeg føler at venner, som jeg i utgangspunktet ser på som gode venner, ikke forstår. Jeg prøver å få de til å forstå med å fortelle, men det viser seg gang på gang at de tror at jeg bare har lav smerteterskel. Noe jeg vet jeg ikke har, uten at jeg går inn på det her.

Noen venner forstår, men har noen som tapper meg helt for energi. Derfor tenker jeg nå at kankje jeg skal gi helt opp med å prøve å få forståelse? Det er ikke sånn at vi snakker om meg og sykdom hele tiden, for det meste ler og tuller vi, og snakker om diverse hverdagsting. Men jeg hater å føle at de ikke tror meg når det gjelder mine begrensinger.

Jeg har så si ikke jobbet på 14 år. Har studert 3 år og jobbet et par. Ellers vært 100 % sykmeldt. Jeg treffer folk av og til, smiler og prøver å hygge meg, og da føler jeg at de dømmer meg og tenker at "Du er da ikke syk"""! Skjønner?

Jeg kan forstå tanken din Kitt, men de tankene mine er egentlig imot meg selv!! Forstår du nå?

Takk for svar dere!!!