[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

Tror det er vanskelig å sette seg inn i hvordan noen som lever med smerter hver eneste dag har det. Jeg vet at når jeg brakk skuldra f.eks så handlet ikke mitt liv om så mye annet enn at hvert eneste sekund var et helvete med vondt. Så jeg skjønner helt godt hvordan folk som lever sånn hver dag føler for å snakke om det.

Må bare skyte inn her... Det høres veldig (!!!) vondt ut å brekke skulderen!!! Og du sier det godt... livet ditt handlet om dette da! For smertene minnet deg på det...

Om det blir bedre? Nei. Men tror du virkelig at det blir bedre av at man ikke snakker om det? Tenk om verden hadde vært så fin du.

Dessuten møter folk som er syke, uempatiske bedrevitere hver dag, som påstår at de kan tenke seg bedre og den slags uvitende bullshit. Folk som ikke skjønner en dritt florerer det av, så da blir vel bare behovet for at folk skal skjønne at man lider enda større.

Det er akkurat det jeg føler. Har behov for at folk skal skjønne... Er stadig i kamp med meg selv: Er jeg en pusling? Tåler jeg lite? Eller er det bare verden som er hard?

En annen ting... Jeg tror jeg skal kutte ut å treffe de vennene som gir meg denne følelsen... For da går jeg litt i kjelleren inni meg. Blir så såret. Og så tenker jeg: Har DE rett? Men så vet jeg, og de i min nærmeste krets at jeg har rett, for jeg klarer ikke alt det andre klarer. Det er utmattende å ha vondt hver eneste dag år etter år. Man må planlegge og dele ut energien lissom, og da er det dumt å sløse den bort på dårlige venner...