[Rin]

Opprinnelig lagt inn av Marella77, her.

Det som er, er at jeg selv har brukt mye energi på å bli trodd blandt venner og bekjente. Jeg har plager som ikke er synlige, iallefall ikke så veldig synlige. Jeg er blid og positiv i de settingene jeg møter folk, tar meg sammen lissom, og så er hverdagen tøff. Jeg føler at venner, som jeg i utgangspunktet ser på som gode venner, ikke forstår. Jeg prøver å få de til å forstå med å fortelle, men det viser seg gang på gang at de tror at jeg bare har lav smerteterskel. Noe jeg vet jeg ikke har, uten at jeg går inn på det her.

Noen venner forstår, men har noen som tapper meg helt for energi. Derfor tenker jeg nå at kankje jeg skal gi helt opp med å prøve å få forståelse? Det er ikke sånn at vi snakker om meg og sykdom hele tiden, for det meste ler og tuller vi, og snakker om diverse hverdagsting. Men jeg hater å føle at de ikke tror meg når det gjelder mine begrensinger.

Jeg har så si ikke jobbet på 14 år. Har studert 3 år og jobbet et par. Ellers vært 100 % sykmeldt. Jeg treffer folk av og til, smiler og prøver å hygge meg, og da føler jeg at de dømmer meg og tenker at "Du er da ikke syk"""! Skjønner?

Jeg kan forstå tanken din Kitt, men de tankene mine er egentlig imot meg selv!! Forstår du nå?

Takk for svar dere!!!

Usynlig sykdom er sitt eget sett med forbannelser, ja.


Det er vanskelig å kommentere videre uten å ta fra min egen sykehistorie - men det er i alle fall helt sikkert at du ikke er alene om tendensene til selvforakt og usikkerheten i forhold til sosial aksept for det usynlige. (Et generelt tips er at dette er noe en psykolog kan hjelpe med - sykdom, mestring, aksept, sorg, sosiale utfordringer som følge, osv. Eventuelt kan det være ok for mange å oppsøke foreninger for spesifikke pasientgrupper hvor man definitivt fort skjønner at man ikke er alene.)


Jeg har lært to ting, dog:
1) Noen kan ikke forstå når de ikke kan se. (Disse må håndteres etter skjønn. Det er ikke så farlig om tanta du ser to ganger i året ikke skjønner at du er syk. Om det derimot er venninna du snakker med ukentlig, er belastningen en ganske annen.)
2) Noen kan forstå, men ikke før du har vist dem eller fortalt/forklart dem - ingen er tankelesere.


Av og til holder det å konfrontere folk med de faktisk sier til deg. Det er ikke alltid folk hører etter når de selv snakker. Feks kan man si: "Jeg synes det er ubehagelig at du tror at jeg lyver", eller "Jeg er veldig, veldig trist over at jeg ikke kan gjøre dette, og jeg blir litt betuttet av at du tror at jeg ikke gidder."