[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av Rin, her.

Kitt kommer med et av nøkkelordene: Anerkjennelse.

Jeg tenker at det også er forskjell på "anerkjent" sykdom og det strevet mange opplever på veien mot den der endelige bekreftelsen fra noe utenfor seg selv som sier "Ja, det stemmer, det er flere hinder i løypa di enn i en normal en". Uten en slik bekreftelse angriper man fort seg selv og gjør hverdagen enda vanskeligere ved å sette inn nye bekymringer ("Hvorfor greier jeg ikke å gjøre dette som alle andre kan, de sier det ikke er noe galt med meg, jeg må være ekstra dum, ekstra lat, ekstra sutrete" osv.)


For mange er sykdom, utbrudd, mestring og håndtering en like stor eller større del av hverdagen enn arbeidsdagen er for friske mennesker - og når noen spør "Ja, hva har du gjort i dag, da?" er det jo naturlig for en frisk person å snakke om hvordan det var på jobb. Hva skal den syke personen si? Om det er "uakseptabelt" å si at det var en litt vanskelig dag, men man triumferte og fikk kledd seg og gått på butikken for å kjøpe oppvaskmiddel - så kan man til syvende og sist bli aldeles kneblet og oppleve et tap av identitet. Man har ikke lenger et "selv" å referere til i alminnelig samtale på lik linje med andre.


Selvfølgelig er det ingen hensikt i å ha folk i livet sitt som "trykker en ned". Det bør ikke være noe spørsmål, engang. Lite er mer unødvendig slitsomt enn å prøve å forholde seg til noen som vil late som om et aspekt ved deg ikke finnes, når du selv ikke kan trylle bort tilstanden med en magisk gest.


Det er IKKE likhetstegn mellom å være fri til å snakke om sykdom, og å "konkurrere om hvem som har det verst".

Nydelig skrevet og godt reflektert!! har "alltid" likt deg