[Engelen]

Kjenner en stor klump i magen, og et hjerte som gråter for min kjære sønn på 17 1/2 år.

Han har et rusproblem, og vil ikke innse at han trenger hjelp for det. Han tror selv at han har full kontroll, og kan slutte når han vil. Å snakke med han er som å snakke til veggen når det gjelder dette.

Han fikk diagnosen ADHD (uten den hyperaktive delen) da han var 13 år. Han har alltid vært på sin egen måte og sett endel ting annerledes enn oss andre. Han hadde endel problemer med å innrette seg på skolen, men var en gjennomsnittselev faglig. Strevde mye med konsentrasjonen, forhold til lærere og medelever. Hadde mange venner, men lett for å bli litt konflikter. Pga at han var faglig ganske flink mente lærerne at det ikke sto på evnene, men viljen. Jeg tok selv kontakt med fastlege og fikk henvisning til bup hvor han fikk diagnosen.

Fom 8 klasse har det bare forverret seg. Mye problemer på ungdomsskolen med lite skolegang. Har hatt et veldig problem med å komme seg på skolen, ikke ville gjort lekser osv. Vi har hatt ansvarsgruppe for han hele tiden, og en fantastisk rektor som gjorde alt han kunne for å tilrettelegge for at min sønn skulle få en best mulig skolegang og et tilbud som passet han. Min sønn var veldig fornøyd med tilbudet, men klarte aldri å følge det opp. Han syns det var mer behagelig å ligge under dyna, og han hadde nok også et stort problem med å komme seg opp, og et enda større problem med å sove. Vi har forsøkt med melatonin og circadin. I fjor sommer fikk han diagnosen, forskjøvet søvnrytme syndrom. En periode da han gikk i 9 klasse hadde vi faktisk hjemmesykepleien til å komme om morgenen for å hjelpe å få han opp, men de trakk seg ut da de ikke hadde ressurser. Ikke hjalp det heller at de kom.

Da han gikk i 10 klasse ble det ennå at hakke verre. Det ble festing og alkohol, og han ga helt blaffen. Som mor ble jeg helt utslitt, og fikk ansvarsgruppa til å søke barnevernet og å få mst. Dette er et program som kort fortalt går på regler, konsekvenser og belønninger. Det programmet fulgte vi i 6 måneder, og når det gjaldt skolegang så ble det ikke noe bedre. MST mente de aldri hadde vært borti en så sta ungdom før.

Han så veldig fram til å begynne på vgs. Så for seg at han nå skulle få en ny start, men på tross av veldig god oppfølging hjemmefra, fantastiske lærere og rådgiver gikk det ikke. Etter en stund begynte han og jobbe litt, men mistet jobben etter en stund.

I høst startet han nok engang på vgs, men droppet ut etter ca 1 måned. Han gjør ingenting for tiden. Vil ikke ha oppfølging via NAV eller andre. Han har gått med på å snakke med en psykolog, og der har han nå vært en gang.

Han har begynt å ruse seg på hasj og har innrømmet for meg at han har prøvd amfetamin. Kameraten han tok dette sammen med havnet på sykehuset i to dager, og min sønn oppsøkte heldigvis lege da han følte seg så dårlig. Det ble tatt EKG og han hadde en kjempehøy puls. Han fikk dødsangst og turde ikke være alene. På tross av disse opplevelsene fortsetter han med rus.

Han har nå innrømmet for barnevernet at han har ruset seg siden 8 klasse, og at han har ingen planer foreløpig om å slutte med det. Han innrømmer å ha prøvd amfetamin, diverse piller, LSD, hasj osv.

Min sønn er egentlig en fantastisk fin gutt, men han ser bare ikke sitt eget beste. Han er skikkelig flott å se på og har et sjarmerende vesen. Andre mennesker bemerker hvor høflig han er. Han er utrolig ærlig, og unnlater heller å svare enn å fortelle løgn. Han kan bli forbanna på meg og stefaren sin, og vi har hatt perioder der han gjør stikk motsatt av hva jeg sier, og driter fullstendig i regler og konsekvenser, men neste øyeblikk klemmer han på meg og sier han er så glad i meg.

Jeg føler meg så maktesløs og så redd for hvordan dette skal ende og hvordan framtida skal bli for min kjære gutt.
Er det andre som har opplevd noe lignende eller har gode råd å komme med, så vil jeg være takknemlig for det.