[elien]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Jeg sliter fremdeles med mye skyldfølelse fordi podene har ms og asperger.

Ms er ikke arvelig, men jeg kunne ha spist sunnere med blant annet mer d-vit og jeg kunne ha sørget for å få mer sol på kroppen.

Asperger er arvelig, men jeg vet ikke om noen i familien som har det og har derfor ikke vurdert det. Jeg har lenge kjempet for at poden skulle bli utredet, men det tok altså 16 år. Gjorde jeg for liten innsats da han var liten? Hva skulle jeg ha gjort annerledes?

Kan noen fortelle meg når skyldfølelsen går over? Jeg tenker hele tiden at HVIS jeg hadde vært mer observant og pågående så kunne begge to fått hjelp leeeeenge før de fikk det. Det går faktisk ikke EN dag uten at jeg har en sorgtung time med gråt og dårlig samvittighet overfor mine "søte små"...

De av dere som har barn som sliter, når går skyldfølelsen over?

Jeg har en jente på nå snart 21 år, hu har ADHD nok så "preget" av det.
Hu fikk diagnosen når hu var rundt 9 år.
Det var en lang og tøff kamp, spesielt mot skolen.
De så jo at jenta ikke fungerte, men siden hu er så intelligent så mente skolen
det ikke kunne være noe.

Det med skyldfølelse er litt blandet, den er nesten borte.

Det er verre med bekymringen generelt. Den blir bare verre

Hu sliter sosialt, med å huske å dusje og dårlig orden på ting.

Hu klarer seg utrolig godt faglig på universitetet, og føler selv hu har det
veldig godt.

Men jeg tror vi mødre legger alt på våre skuldrer uansett om vi ikke bør.
En gang mor alltid mor.

Ta tiden til hjelp, jeg husker ikke hvor lenge jeg satt med skyldfølesele.
Men det forsvinner ikke over natten, går litt mer gradvis.
Å det merker en ikke med det samme.