[elien]

Opprinnelig lagt inn av Newstart, her.

Er ganske flau nå. Jeg har sklidd helt ut jeg og jeg klarer ikke hente meg inn igjen. Spiste lavkarbo og var super fornøyd helt til et dødsfall i nær familie. Nå er det et og et halvt år siden og jeg har gått opp nærmere 40 kg. Motivasjonen er helt borte og jeg vet søren ikke hvordan jeg skal klare å snu tankegangen min.

Dette er helt nytt for meg, har aldri hatt noe i nærheten av slike problem før.
Jeg spiser og spiser og spiser og spiser. Ikke engang ytterjakken min passer lengre. Ok sier bare jeg og henger den inn igjen i skapet mitt for så å finne fram is.

Jeg har alltid fnyst til de som har vært overvektige og ikke hatt vilje til å bare kutte mat. Men nå må jeg si at jeg har stor respekt for de som sliter med overvekt og matinntak. Jeg har aldri hatt det slik før. Men det er faktisk ikke så lett å bare 'legge om' kosten. Jeg har gjort det mange ganger, gått ned 2 kg i uka. Etter fire uker ca så begynner jeg å tenke.... hmmm jeg må kose meg!!!!! Så har jeg tenkt at ok det tyder på at jeg ikke koser meg med det jeg gjør i det daglige. Og det gjør jeg ikke. Har en jobb jeg mistrives i, og tiden strekker ikke til for å konsentrere seg om seg selv og sine behov.

Helt siden dødsfallet skjedde så har jeg tatt vare på alt og alle. Sørget for at alle skulle ha det bra. Passet på at når noen var trist så kunne jeg gjøre dem glade. Men nå etter så lang tid så står jeg her, med en følelse av at ingen har tatt vare på meg. På MEG. Ikke engang meg selv har tatt vare på meg.

For enkelhetens skyld så har jeg spist det jeg hadde for hånd. Jeg har også spist sammen med moren min for å i det hele tatt få i henne mat. Jeg har ikke hatt tid til å planlegge kostholdet mitt.

Jeg har blitt påvirket av andres sinnsstemning og kaker har avlastet litt. Om dere skjønner.

Jeg vet hva som må til men nå klarer jeg ikke sette det ut i praksis. Jeg bare lar være å se meg selv i speilet. Og den eneste treningsbuksa som passer den er fantastisk god. Nesten som jeg er besatt. Har aldri hatt det slik før......

Jeg ønsker faktisk at noen kan komme bort til meg, klappe meg på skulderen å si at jeg vet du sliter men nå har du lagt sånn på deg at det er på tide å gjøre noe med det!

Jeg snakket med legen min om det. Han gliste så sa han at nei jeg kan ikke hjelpe deg der. Bare spis mindre du. Ok jeg vet jo at det er så enkelt men allikevel så vanskelig.... eller ja....

Dette var nesten som jeg skulle ha skrevet det selv, utrolig mye likheter.
Spesielt det med å alltid være den sterke, vanskelig å stille opp for andre når
en ikke klarer å holde fokus selv.

Jeg starter på ny hele tiden, og går i "skal bare ha litt" fellen like ofte.

Sender deg gode tanker, å håper det løsner seg for oss alle.