[Photobscura]

Tror det er ganske vanlig. Jeg har hørt så mange si det, både i IRL og her inne, at det var noe jeg gjorde meg bevisst på og begynte å jobbe med så fort jeg skjønte at jeg kom til å gå ned i vekt på dette kostholdet.
Stort sett føler jeg meg merkelig normal for tida; jeg er slank, og sklir liksom mer inn i mengden. Det er en litt sånn wow-følelse, men likevel kommer tjukkas-vibbene over meg i blant. Skal nok en del til før den skyggen slipper når man har vært tjukk hele livet, dessverre ... Men dette er nok bare noe man må fortsette å jobbe med. Ting jeg har gjort er i hvert fall å unngå å snakke ned meg selv, og stoppe meg selv i det jeg gjør det. Ikke fokusere på det jeg fortsatt er misfornøyd med ved kroppen min, men dreie oppmerksomheten over på det fine og positive med den. I blant ser jeg på gamle bilder, og sammenligner for å minne meg selv på hvor mye som har skjedd siden da, for det hender at jeg fortsatt ser for meg meg selv som den jeg var som overvektig. Det krever litt jobb, men uttellingen er totalt verdt det!
På dårlige dager, dager jeg refererer til som "tjukkas-dager", hender det jeg skvetter til når jeg ser meg selv i refleksen i et vindu og ser denne slanke silhuetten som jeg brått ikke kjenner igjen, og da innser jeg jo at det fortsatt er en liten vei å gå mentalt. Men stort sett føler jeg meg som sagt veldig normal. Det er både fint og rart, men kanskje også en av de fordelene som følger av å ha brukt så lang tid på å bli slank, og venne seg til endringene etterhvert som de skjer?!