Nå har jeg mistet motivasjonen fullstendig. Eller, det er mer riktig å si at jeg har mistet troen. Jeg sliter egentlig ikke med å spise ED, faktisk går det ganske greit når jeg først spiser. Men jeg har ikke noen tro på at jeg kommer til å nå målet noengang. Det skjer så mye hele tida at det er vanskelig å planlegge fremover. I tillegg har jeg veldig dårlig økonomi for tida, og er sint på meg selv for å ikke klare bedre når jeg investerer såpass mye penger i dette. Og da kommer konklusjonen om at når jeg ikke klarer det DA engang, da kommer jeg ALDRI til å klare det.... Så da begynner jeg å droppe måltider o.l. Og ikke klarer jeg å komme igang med noe trening utover en og annen tilfeldig tur kanskje ukentlig. Og om to uker skal jeg tilbake til Fedonklinikken for siste sjekk før sommeren, og akkurat nå tenker jeg at jeg må avlyse hele greia for jeg klarer ikke å se henne i øynene og inrømme at jeg en en kjempefiasko.