[Mate]

Jeg lurer på om det er flere som opplever dette scenariet:

Jeg har endelig bestemt meg for at nå, NÅ, skal jeg virkelig klare å endre kostholdet mitt, og trene litt også. Jeg har bestemt at jeg skal spise et "siste måltid"; hvor jeg ikke nødvendigvis fråtser, neida, men hvor jeg ikke tenker noe på verken kalorier eller karbohydrater. Bare spiser meg mett og vel så det. Og her kommer det: etter dette måltidet føler jeg en helt besnærende lykkefølelse; en følelse av at NÅ er jeg virkelig i gang, en følelse av at det er greit å ikke tenke mer på hvordan jeg har levd, bare på hvor flott alt skal bli.

Er det flere som opplever dette? For i blant lurer jeg på om jeg kanskje liker den følelsen litt for godt, og at det derfor kanskje blir litt for mange "siste måltider". Den følelsen man har når man legger seg om kvelden og har bestemt seg for at i morgen er det alvor. Jeg lurer på om jeg bevisst eller ubevisst lurer meg sjøl til disse øyeblikkene av "lykke", og at de kanskje er en av tingene som ødelegger mest for meg. For det å gå ned i vekt når man er svært overvektig er en så lang prosess, hvor det iallfall for meg er langt mellom de store seirene (men det er mange små). Kanskje disse "siste måltidene" og lykkerusen som følger med er en måte å få føle litt personlig tilfredsstillelse på, en følelse av å lykkes?

Bare noen tanker.