[Goggen]

Mange fine innlegg her Hede!

Det å være feit starter ofte tidlig. Da er man "hvalpete" og skal vokse det av seg. Og storparten gjør jo det. Så er det oss andre da, som bare fortsetter å bli store. Så blir vi tjukken/tjukka i skolegården, og kanskje møter vi fordommer hjemme også. Så blir man enda tjukkere, og grenser nå til feit. Så kommer ten-åra. Med hormoner, ståpikk og lengsel. Samtidig som kvisene spretter, og jentene blir interresante. Men man finner jo fort ut at Feite Kvisetryne vil ingen ha. Så eskalerer det videre mot mer fedme. Så er det mange, meg selv inkludert, som klarer å redusere vekta litt, og gjennomfører normal verneplikt, og er i bedre form etterpå.

Så møter man sin kjære, og i starten vises ikke kiloene så godt. Og ikke gjør de så mye heller. Man puler og har det bra. Forsker på voksentilværelsen, begynner i jobb osv. Så kommer det barn. Man blir satt i skyggen av den nye borgeren. Sexen avtar, livet blir roligere. Det er lett å kompensere manglende nærhet med mat og usunn kost. Og etter noen år er man inne i et mønster som har satt seg. Man vet at summen av lastene er konstant, og mønsteret er vanskeligere å bryte enn å fortsette.

Plutselig våkner man og er ekstremt overvektig, med en bmi på 40+. Vondt i kroppen. En kondis som holder akkurat til å skifte tv-kanal.

Jeg tror ikke at alt kan forklares med spiseforstyrrelser eller sykdom. Som det meste i livet har man en mengde valg. Og mitt valg har vært å bli feit, feitere, feitest. At mange sliter psykisk forstår jeg. Men vi er mange feite som ikke er deprimert også.

Innlegget til Hede gikk jo på om man venter å bli lykkelig som slank. Det å tro at lykken kommer ved hjelp av at eksteriøret ser bedre ut, blir som å lakkere en gammel bil. Motoren og drivverket er like semmert. For de som skal bli lykkelige av slanking venter en forferdelig skuffelse litt lenger frem. For lykke er inni oss og kan ikke bedres ved hjelp av penger, slanking, ansiktsløfting etc. De som gjør dette og kjøper lykke, har bare en kortsiktig gevinst, og så må man kjøpe/endre mer etterpå.

Hos mange ligger jo også en egenstraffekultur. Kanskje har man opplevd misbruk, vold og det som verre er. Og trøster seg med mat. Og blir feit. Og blir psykisk sliten og syk. Og tror at bare man blir tynn da...
Men mange vegrer seg for å ta tak i det som opprinnelig gjorde at man trøstespiste. Og da kommer det ingen lykke heller.

Mitt mål har ingen ting med lykke å gjøre. Jeg vil ha mer ut av livet. Bli mer rørig. Og bedre helsa, jeg har et ønske om å leve videre.

Det å finne en vei for alle blir et nær sagt umulig prosjekt. Vi har så mange forskjellige veier inn i fedmen, og så mange veier ut. Jeg håper at de som sliter med traumer fra barndommen rydder opp i det, og derfra kan tilgi både seg selv og andre.

Floskelen om at lykke kommer innenfra er jeg helt sikker på er 100% riktig. For skulle det motsatte være riktig, skulle jo Hollywood vært et sted der lykke totalt dominerte. Og ikke en eneste skjønnhetssalong eksisterte fordi alle godtok kroppens forskjellige stadier.

Ha en fin dag!