[Fedonisten]

I flere år har jeg tenkt mye på hva som gjør at vi føler at vi har energi, overskudd, krefter, pågangsmot - eller hva vi nå kaller det. Tror mye handler om det samme uansett hvilken merkelapp vi setter på det. Minst like viktig er det å finne ut av hva som gjør at vi føler at vi MANGLER den samme energien, overskuddet osv...

Jeg begynte å tenke på disse tingene for over 15 år siden, da jeg var mye i kontakt med 'Landsforeningen for Trafikkskadde' og 'Norges Whiplash Forbund'. (For ordens skyld - jeg har ikke noe i mot disse foreningene altså!) Jeg møtte mange som var i samme situasjon som meg selv; vært i trafikkulykke, mistet mye av sosialt nettverk pga. manglende evne til å delta på ting, brukte mye tid og penger på behandlinger/legebesøk/spesialister/medisiner, var sykmeldt og på vei til attføring/uføretrygd - og helt 'i begynnelsen av livet'.

Det som ofte slo meg når jeg snakket med eller hørte om andres situasjon, var at påfallende mange måtte ha hjelp til det vi kaller 'dagligdagse gjøremål' som f.eks. handling (bære handleposer), rengjøring, klesvask osv. osv. - men kunne utmerket godt ommøblere et rom hjemme en kveld. Uten at det ble noen ettervirkninger også.

Og igjen - jeg må presisere at jeg VET hvor mye vondt og hvor sterke smerter og hvor dårlige disse menneskene var, det er ikke snakk om at jeg mener at de 'lurte' noe system eller noen og at det var latskap som var den egentlige diagnosen.

Hva kan det handle om da? Hvorfor klarer mennesker å utføre aktiviteter som er fysisk mye mer krevende enn andre uten å måtte legge seg eller ta smertestillende etterpå? Hvordan kan det være lettere og mindre smertefullt å ommøblere et hjem enn å henge opp klesvasken eller støvsuge?

Jeg tror kanskje det har noe med psyken å gjøre. Om at det er lettere å gjøre det som er lystbetont enn det som er 'plikter'. Kanskje fordi ting vi syns er morsom/lystbetont gir oss noe på flere plan enn bare det rent praktiske? Kanskje flere kronikere i dag ville klart å komme tilbake til et 'normalt liv' - og kanskje også tilbake til arbeidslivet - hvis de i en rehabiliteringsfase kunne ha fokus på egen kropp, mental helse og 'positive, lystbetonte aktiviteter'? Kanskje vi i en sånn fase har behov for å klare å mestre større del av det sosiale livet - enn det praktiske og hverdagslige - for å komme tilbake til 'normalen'?

Noen som mener noe om dette som vil dele med meg?

fra Fedonisten