[Fjonken]

Jeg tror det hele kan oppsummeres i ordet TILTAKSLYST. Det er en kjent sak at noe man mååå gjøre ikke er så artig å gjøre, men at noe man har lyst til å gjøre bare er godt. En hjelpetrengt tilværelse styrt av null tiltakslyst for må-gjøre-ting kan få folk til å føle seg ekstremt lite selvstendige. De føler at de er til bry og til ingen nytte. Da er det at enkelte i kjedsommelige øyeblikk får tiltakslysten over seg. Både for å få gjort noe man har hatt lyst til lenge og for å bevise for verden at jeg kan greie noe jeg også.

Der er jo så at det er forskjell på folk også. Noen greier seg uten hjelp til tross for at andre mener de har et stort hjelpebehov og andre igjen må ha hjelp til mye selv om de kanskje vurderes til å ha et lite hjelpebehov. Forskjellen ligger ikke i diagnosen og grad av smerte. To med samme smertenivå og diagnose kan ha helt ulike hjelpebehov. Det tror jeg henger sammen med personenes vilje til å greie seg selv. Innstillingen de har og ja.. også grad av latskap. Noen er latere enn andre. Noen har lettere for å gi opp og noen har lavere smerteterskel enn andre..
Men også evnen til å opparbeide seg tiltakslyst er utslagsgivende tror jeg. Den som eier tiltakslyst får gjort mye mer og holder ut lengre enn den som ikke har det. Syk eller ikke syk. Så det er altså en miks av personlige egenskaper, holdninger og strategier som gjør at noen velger det ene og andre noe annet.