I journalen min har jeg skrevet at jeg på mandag "tok en Nille"; at jeg ble "satt på" Liothyronin og Levaxin. Var hos Roald Strand. Jeg var SVÆRT lite villig til å begynne med dette, for jeg syns det er "skumle saker". Grunnen til at jeg syns dette er skumle saker er at jeg har lært at hvis man tilfører kroppen tyroxin i form av medikamenter, så er det det samme som "å sy puter under armene på skjoldbruskkjertelen". Dvs. at den slutter å jobbe på egenhånd/blir lat siden hormonene kommer allikevel. Skjønner?
Snakket med Roald Strand om dette, men i følge han er dette en myte. I følge andre leger er det en sannhet.
Hvis R. S. har rett - så kan man jo se på medisinering som noe midlertidig, inntil kjertelen kommer seg og selv klarer å produsere nok hormoner.
Hvis de andre legene jeg har snakket med har rett - så er jo medisinering noe som må vare livet ut. Dette er jo det som står skrevet på alle nettstedene jeg har vært innom også. Også i foreningen.
Noen flere som har egne erfaringer eller synspunkter de ønsker å dele med meg?
__________________
Etter en rask titt i speilet ser jeg at jeg har kropp som en gud!!
Riktignok en Buddah, men likevel en gud...
|