Fjonken....

Det er nok av dem som aldri har fått hjelp eller støtte.... Jeg for min del fikk en sorg jeg måtte deale med når jeg oppdaget det vonde.
Jeg satte meg selv og mine følelser til side for så å ta opp kampen.
Å være sta er en god egenskap her.
Jeg har snakket med mobber`ne selv, og må virkelig si at jeg er overrasket over hvor frekke enkelte barn er.

Likevel fikk de klar beskjed, om at hvis de "straffet" min sønn pga det, skulle de virkelig få se hva jeg kom til å gjøre.... ikke som en trussel, men som et løfte...
Jeg ble som en løvinne med løveunger som følte meg truet. Det hjalp på de frekke. de andre synes oxo at det var flaut at jeg kanskje måtte fortelle det til mamma og pappa.... at barnet ditt er en mobber....

Jeg hjalp til på alle arrangementer som var på skolen, hjalp til på idrettsdager.... De så meg, og det virket som om det hjalp i tillegg til de tiltak skolen hadde.

Jeg jobber i uniform, og denne kan virke litt avskrekkende. Møtte stadig opp i den hvis jeg skulle innom rett etter eller før jobb....

Gjorde igrunn alt som sto i min makt i den der krigen !

I tillegg skolerte jeg gutten min i god konflikthåndtering, samtaleteknikk..... og når han skulle trekke seg unna....og faktisk når han skulle ta igjen...

Alt hjalp....