[Helene]

Er så bra å se at folk prøver å gjøre noe. jeg har blitt mobba hele mitt liv mer eller mindre. På barneskolen prøvde jeg å snakke med en lærer. hun snakka litt med han som mobba meg, og så ble ting bedre for 1 uke. så begynte ting igjen. når vi skulle over på ungdomskolen skulle de dele klassen og vi havna i hver vår klasse. det gjordet tingene bedre der og da. han slutte på skolen etter hvert... eller så mye man kan slutte på ungdomskolen. såg ikke noe til han. trodde ting var over. da kom det en ny. Denne gang en jente. det var ENDA verre. for hun var jo over alt. og aller hverst i garderoben. var ingen som såg det. jeg klarte ikke å sidet til noen denne gangen for ting var gått for lagt. jeg slutta nesten å ha gym. sulteslanka meg osv. jeg overlevde ungdomskolen det er jo "bare" 3 år. håpte ting var over.

Bestemte meg for å søke på byskoler, for å komme meg langt vekk fra alle. Men dette var det vist en regel mot!! vi med gode karakterer vi måtte gå på den lokale skolen for at den ikke skulle bli full av folk med dårlige karakterer. Og gjett hvem jeg havna i klassen med! i løpet av året fikk jeg nok. en dag knakk jeg sammen utenfor garderoben og gymlæreren fant meg der. hun som ofte var tøff og barns ble helt en annen person. hun hjalp meg veldig. Jeg fikk utrolig mye hjelp. først snakket jeg med henne. så snakket hun med noen andre lærere. så hadde hun en time med klassen før jeg kom på skolen en dag. dette var på slutten av året. på sommeren kom rektor inn i bilde. De ville flytte meg til en annen klasse.. men det var vanskelig fordi det bare var en økad. lingje. og der ville vi begge gå. rektor hadde møte med henne og han var rystet når han gikk derifra. foreldrene hadde støttet henne i at hun ikke mobbet, hun bare poienterete feil med meg som hun synest var viktig å få frem(?). etter 2 uker fikk skolen et langt unnskyldningsbrev fra foreldrene hennes. ting føltes litt bedre for meg. jeg fikk egen garderobe. og jeg hadde ikke øyekontak med henne resten av året. men jeg følte meg forsatt fanget. hun var til stede over alt!

jeg måtte vekk for å få fred med meg selv. siste året på vidergående fikk jeg en sjangse jeg ikke kunne la gå i fra meg. de fjerna et fag jeg ville ha på den skolen jeg gikk. og DA har man lov å bytte jeg bytta til BHG i bergen og hadde et FANTASTISK skole år. bestevenninna mi bytta og og vi havna i samme klasse. FLAKS!!

jeg måtte vekk fra hjemstedet for å få fred.

men jeg hadde håpet at ting aldri kom så langt.

Det jeg vil frem til uten om å lette hjerte mitt litt er at det hadde vert bra om ting ble tatt alvorlig i yngre alder. Lærer barn å oppføre seg sivilisert, og se mobbing i ung alder kan det godt hende mobbing kommer til å forsvinne oppover i skolen i mye større grad!

mobbing er noe av det verste som finnest. jeg har blitt flink til å gjennkjenne mobbing men jeg tror ikke andre er det!