[Karin]

Dette er et veldig stort og tungt og vanskelig tema!

Jeg har erfaring med mobbing både personlig og profesjonelt. Jeg ble mobbet selv i mange år på skolen, og den gangen eksisterte ikke ordet mobbing en gang... Problemet var ikke definert. Det var heller ikke vanlig å si fra om sånt, følgelig led jeg i stillhet, og familien min visste ingenting. Faktisk er det bare et par år siden storesøsteren min fikk vite dette, og hun ble så sjokkert og så rasende at hun visst ville ha satt seg på første fly til Tromsø og ta mobberne fatt...

Mannen min ble også mobbet i flere år, og da var det en medelev som sa fra til læreren. Men lærerens samtale med mobberne førte overhodet ikke til noen endring. Min svigerfar gikk hjem til en av mobberne og snakket med faren, men kom ikke noen vei, fordi faren bare hevdet at hans sønn slett ikke gjorde noe sånt.

Datteren min ble mobbet på barneskolen, og skolen gjorde ikke noe med det annet enn å si til mobberne at nå måtte de være snille. (Jeg har senere snakket med en annen mor i den klassen som var rasende på skolen fordi de heller ikke gjorde noe med mobbingen av hennes datter.) På ungdomsskolen ble datteren vår og vi utsatt for en ren trakasseringskampanje med telefonterror, trusler og slibrige brev, dels av de samme mobberne som på barneskolen, og da kontaktet vi rett og slett politiet til slutt. De anbefalte oss å skrive ned så mye som mulig og sende til skolen og foreldrene - politiet kunne ikke gjøre noe fordi mobberne var under den kriminelle lavalder. Vi skrev brevet - det ble 6-7 sider langt, bare oppramsingen av hva som hadde foregått over to-tre måneder - og sendte det til rådgiverne på de aktuelle skolene (det var 3 ungdomsskoler) og foreldrene, pluss styret i blokken her, for flere av dem bodde her. EN - bare en - av foreldrene ringte og sa hun skulle garantere at dette ikke hendte igjen. Vi hørte aldri noe fra de andre. Rådgiver på skolen der datteren gikk, skrev brev og sa de skulle gjøre hva de kunne. I ettertid har jeg fått vite at mobberne gikk til samtaler med helsesøster. Men det ble i alle fall slutt.

På skolen der jeg jobber, har vi årlige trivselsundersøkelser med barna, der vi blant annet spør om mobbing, både om de selv blir mobbet eller plaget, og om de vet om andre som blir det. Vi har også en handlingsplan som følges når det dukker opp mobbing. Vi har undervisningsopplegg som lærer barn sosial kompetanse ("Steg for steg" og "Det er mitt valg") som brukes på alle trinn, og vi har årlige møter med klassekontaktene for å legge opp trivselstiltak. Elevene er flinke til å si fra om mobbing, det samme er foreldrene. Det er alltid rektor som tar seg av mobbesaker, for å markere hvor alvorlig det er. Foreldrene kobles alltid inn, det gjøres klare avtaler med mobberne - skriftlig! Etter en tid kalles mobbeofferet inn til ettersamtale der det spørres hvordan det har gått, og så følges det videre opp. Dersom det ikke stoppes, settes det inn mer drastiske tiltak. I verste fall kan mobberen bli flyttet til en annen skole.

Det er lite mobbing hos oss. Det forekommer, og vi har hatt noen leie saker, men stort sett er det veldig lite i forhold til det jeg har sett andre steder.

Jeg tror det er viktig at foreldrene "vises" i skolen. Foreldrene i den klassen jeg nå har, er veldig flinke til å arrangere turer, bakekvelder, kinokvelder, spillkvelder, svømme- eller skøytekvelder... De er et oppkomme av ideer.

Og fremfor alt tror jeg det er viktig at ungene ser at de voksne bryr seg!

Det går godt an å si fra om mobbing, selv om det ikke er ens eget barn som mobber eller mobbes. Ledelsen hos oss sier at vi må få tilbake "kjeftekjerringene" - altså de som bryr seg. Holdningen om at "det angår ikke meg" (eller enda verre, holdningen fra enkelte barn om "angår det deg, kanskje??") må vekk. Vi er alle ansvarlige for hverandre.