[Fjonken]

Jeg har erfart at så lenge jeg jobbet mot meg selv kom jeg ingen vei. Så lenge jeg hatet speilbildet mitt og egenskapene mine og så på meg selv slik jeg trodde alle andre så på meg ja da sto jeg bom fast i smørja av selvfornedrelse og selvforakt. JEg spiste.. jeg spiste fordi jeg jo like godt kunne gjøre det i og med at fettet allerede hadde tatt overhånd. Noen matorgier fra eller til spilte liksom ikke noen rolle. Jeg foraktet meg selv, for jeg var jo ei dum ku uansett liksom. Så dette hatet til meg selv dro meg enda lengre ned. Helt til jeg nådde bunnen og ikke kunne komme særlig lengre ned.. Da snudde jeg og fikk opp øynene for hvem jeg faktisk var og hva jeg egentlig stod for. I det øyeblikket jeg startet å se på meg selv med andre mindre kritiske øyne skjedde noe fantastisk med meg selv og min utvikling. I steden for å synke ned i avgrunnen, dro jeg meg selv opp mot lyset. Jeg begyne å verdsette meg selv.. og med det også høste anerkjennelse og respekt fra andre. Den som ikke elsker seg selv evner ikke å bli elsket av andre. Joda, andre elsker en, men en evner ikke å se det og ta det til seg. Ikke før man får skylappene bort og klarer å seg seg selv for den man faktisk er. I det øyeblikket man aksepterer seg selv, aksepterer man også resten av verden. En som har ønsker om utvikling i positiv retning må først bli venner med sitt eget jeg. Ellers kommer man ingen vei. Man kan ikke utvikle seg positivt med en kappe av selvforakt hengende over hodet. Får man kappen bort blir man fri. Fri til å leve og elske alt det skjønne som livet kan by på. Så nøkkelen er respekt.. for seg selv.