[jomfrua]

Opprinnelig lagt inn av Carisma

Jeg mener ikke at de er bevisst dette.
For å forklare med bilder. En kollega kommer hver dag på jobb i drakt og med prikkfritt utseende. En dag kommer hun plutselig i en hvit og stilig sommerkjole. Du er vant til å se henne i drakt og syntes egentlig hun så helt ok ut. Men nå når du har sett henne i den fine kjolen tenker du at egentlig var jo drakta litt kjedelig i lengden. Du forteller henne at du syns kjolen er fin og at hun kler stilen. Hun blir sikkert fornøyd, lykkelig uvitende om at du nå neste gang hun kommer i drakt ubevisst vil tenke "hvorfor går hun i den kjedelige drakta igjen".

Så overført til det denne diskusjonen starter med. Alle rundt deg er vant til å se deg som den du er, og etterhvert tenker vi ikke over utseendet på folk vi kjenner for vi er så "vant til dem". Hvis du plutselig gjør en radikal endring med deg selv, som å gå ned 10 kg, vil de se deg på nytt siden du har endret deg ganske mye. Når de ser ditt nye flotte jeg vil de fortelle deg at de syns det er bra og at du er fin osv. Men for å syns noe er fint må vi nødvendigvis ha noe mindre fint å sammenligne med for å vite at vi syns det er fint. Ergo: Ditt gamle jeg er "det mindre fine". Og du vet at når de sier ditt nye jeg er fint sammelinger de deg med ditt gamle jeg, som de da ikke synes er fint. Noe de har blitt bevisst på i det du endret deg.
Derfor vil de ved å gi deg komplimenter på veien mot et bedre jeg legge inne mange små stikk mot ditt gamle jeg. Som med myggestikk er det ikke så ille når det er bare ett, du klør litt og tenker ikke mer på hvorfor det klør. Når du derimot får 200 stikk begynner du å legge merke til det.
Og det er i korte trekk hvordan spiseforstyrrelser oppstår.... Med velmenedne "hjelpsomme" menneskler som skal "støtte" deg til å bli et bedre menneske i deres øyne.

Du forholder deg VELDIG komplisert til menneskene rundt deg. Kanskje kaller du det spiseforstyrrelse?? Vet ikke. Men hvis jeg skal ta utgangspunkt i meg selv - så har ikke jeg ikke jeg heller noe enkelt liv. Jeg har problemer i mitt liv til langt over hodet..... og fokuset mitt er på meg og min hverdag.... ikke på hva alle andre sier og hva jeg kan tolke ut av det.... til det er det ikke plass og det er ikke sundt å gruble og til tillegge andre meninger. I mitt kompliserte liv/hverdag er fokuset på min tilstedeværelse..... ikke hva alle andre tenker og jeg tolker ikke hva de egentlig måtte tro, kanskje???
Allikevel så ser jeg mennesker, jeg ser når de forandrer seg, jeg oppmuntrer de forandringene som jeg vet disse menneskene selv ønsker - fordi jeg synes det er godt å se mine medmennesker lykkes. Kanskje jeg ikke lykkes med det samme selv.... men så er jeg heller ikke dem. Men jeg har omtanke og gleder meg på andres vegne selv om jeg kanskje ikke når mine mål og har en VELDIG strevsom hverdag.
Og hadde jeg da blitt møtt med dine tanker om hvordan jeg tenker, så hadde jeg ikke kunnet være din venn. Fordi venner støtter hverandre, de bryr seg om hverandre........ og det må man tåle i ett vennskap.
Det er ikke dermed sagt at vi lever ett problemfritt liv. Vi har alle noe å slite med. Kanskje er det ikke helt det samme problemet men problemer kan være langt mer betydningsfulle enn dette. Så ta til deg den positivitet dine venner gir deg og benytt deg av den omtanken og energien det gir at noen bryr seg om deg. Du er like god som andre - selv om du har dine problemer. Jeg er allikevel ganske sikker på at du hadde ikke villet bytte med meg - hadde jeg fokusert like negativt som du nå gjør. Men selv jeg med mine problemer er akkurat like mye verdt som andre med sine problemer. Men jeg NEKTER og si at DU skal bety mer enn meg. Men jeg er heller ikke verdt mer enn deg. Men nyt den varmen og omtanken dine gir deg...... ikke avslå og nedgradere deg selv. Det er lite ansvarsfullt å nedgradere seg selv i forhold til andre og gjøre seg stakkarslig. Reis deg opp og børst av knærna og ta imot!!