[Melania]

Saken er at jeg den siste uken bare er blitt mer og mer desillusjonert…. Jeg blir så motivert av gode resultater, men når resultatene blir dårlige – ja da går alt galt, og tankene begynner å spinne, og jeg klarer å miste fokus på det som er bra.

Nå har jeg holdt på i snart 30 uker, siden begynnelsen av januar. Og så langt kan jeg vel ikke si meg annet enn fornøyd med vekttapet (selv om alltid ting alltid kunne ha vært bedre i mine tanker). Status før jeg reiste på ferie 19 juni var at jeg veide 76,4 kg – dvs hadde gått ned 19 kg på 25 uker. Status 2 uker etter da ferien var over, var opp 2 kg (78,4) hvilket var meget akseptabelt med tanke på at jeg spiste alt jeg ville i disse 2 ukene. Jeg var faktisk overrasket over at vekten ikke var høyere og hadde estimert at jeg skulle nå delmålet om å nå under 75 kg innen 9 august. Så overraskende nok går jeg ned 5,1kg i løpet av de 2 påfølgende ukene og veier 73,3 kg 19 juli!

Hipphurra motivasjonen er på topp, jeg føler meg ”rekord slank” og setter meg ett nytt delmål. Så begynner det å gå feil vei…forrige uke gikk jeg opp til 73,9kg – uten noen spesiell grunn, jeg verken spiser annerledes og trener faktisk litt mer. Denne helgen ser jeg at vekten bare går opp, og i dag ser jeg til min fortvilelse at vekten er 76,2kg – uten at jeg kan forklare hvorfor jeg skal ha gått så mye opp? Jo da jeg har spist maltitol og litt nøtter i helgene, men jeg trener mye og spiser jo lavkarbo hele veien, har ikke hatt noen sprekker hvor jeg har spist karbo el. Hvordan kan jeg i løpet av 2 uker med riktig kosthold legge på meg mer, enn i løpet av 2 uker i Syden hvor jeg har fråtset i karbohydrater?

Så fornuften min sier at dette bare er en reaksjon på mitt raske vekttap, og at dette vil rette seg ut bare jeg fortsetter som før. Men i tankene mine begynner jeg å få panikk. Jeg begynner med mental stressing, har jeg mistet taket? Og det er virkelig frustrerende å tenke på at man kan legge på seg så mye av så lite! Nå er jeg uansett i gang på dag 2 på ”nilleuka” så noe mer innstramming er ikke mulig (hvis jeg ikke skal gå på sultkur). Det går greit så lenge vekten går nedover, ja de kan gjerne gå kjempesakte ned bare den går nedover – det er oppover jeg absolutt ikke takler. Gleder meg ikke til veiedag i morgen, men realitet er realitet. Det er lite annet å gjøre en å bite tennene sammen og fortsette skritt for skritt.

Kanskje jeg rett og slett bare må finne meg i at det tar mye lenger tid å miste vekt nå som jeg nærmer meg optimal vekt?

Takk for at noen leste
Føler meg litt mer rolig (og fornuftig ) etter å ha skrevet dette.