[Summer]

Jeg synes vel egentlig at hele denne tråden dreier seg om selvbilde jeg da...

Selvbilde består vel av det å ha en indre ro og trygghet om at en er god nok, og det å kjenne seg selv og vite hva en liker og ikke liker, og det å akseptere seg selv som en er. AKseptere at dette klarer jeg og dette klare jeg ikke, her er jeg nå, og sånn er det bare.
Det å feks. akseptere at noe går galt uten at det sier noe om deg som person.
At vi ikke er helt håpløse selv om kaken ble misslykket. Hvor mange er det ikke som tiltaler seg selv som håpløse eller udugelige i en slik situasjon?
Det å ikke drive seg for hardt på jobben. Det er selvsnakk som får en til å drive på litt videre selv om vi er sliten eller har vondt i en fot... For hva tenker vi? Jo, det er ikke så farlig med meg (innforstått jeg respekterer ikke meg selv, eller jeg har ingen verdi). Jeg klarer litt til ....(inforstått: jeg hører hva du sier kroppen min, men jeg respekterer det ikke, jeg overkjører deg). Dette MÅ jo gå over nå slik at jeg kan gjøre som jeg vi -begynne i jobb igjen etter sykemelding ol... (inforstått: jeg bryr meg virkelig ikke om hvem du er og hva du signaliserer kroppen min, jeg er hjernen og sjefen og jeg bestemmer og vil gjøre akkurat som jeg vil.)

Selvtillit går vel på hva en gjør og kan og Selvbilde på hvem en er (Akkurat som i baren oppdragelse, det er viktig å gi barna fedback på hvem de er og ikke bare hva de gjør. Feks om et barn viser en tegneing så skal en ikke bare skryte av hvor flink det er til å tegne, men takke for at barnet tegnet den til deg, eller spørre om barnet synes det var gøy å tegne dette..)
Og når selvbildet går på hvem en er og det å kjenne seg selv og akseptere seg selv, så må jo vårt egenverd, og o vi aksepterer oss selv og hva vi sier inni oss være relevant...

Så var det over til meg da....
Det tok veldig lang tid før jeg klarte å identifisere selvpratet mitt... For jeg hørte jo ingenting.... alle prosesser foregikk i det underbevisste, men jeg merket at det skjedde da...
Jeg fikk plutselige følelsesmessige nedturer. Om jeg brente middagen feks. (Jeg er mester i å brenne tacoskjell feks. ---- den tanken er foresten også selvprat---) så kunne jeg bli ganske lei meg, og når jeg prøvde å komme til bunns i hvilken tanke det var som lå der (for det ligger alltid en tanke i bunn for følelsene våre,- derfor vi skal affirmere,- erstatte tanken og bli kvitt følelsen) så lå der tanker som sa at: Alltid brenner jeg skjellene, jeg er bare helt håpløs, ødelegger maten for alle osv...

Det som skal til for å bringe seg selv opp er å identifisere hvilke tanker som ligger der, og gå systematisk til verks og svare oss selv. Det kan være lurt å først sitte en venn i situasjonen (hypotetisk) og tenke hva ville du svart vennen din angående det han hadde gjort og hvilke tanker han har? (Somoftest er vi veldig forståelsesfulle med andre, og sier at jammen, du hadde jo så masse å tenke på, så det er jo ikke så rart, eller ser det i et større perspektiv...ol Også mener vi somoftest at vennen vår ike skal være så streng med ham selv... )
Etter vi har gjort dette skal vi finne motaffirmasjoner som forteller oss akkurat det motsatte. Jeg er ok, selv om dette går gale, dette sier ingenting om meg. Det er bare til å håndtere situasjonen slik den er og gå videre. Her kan jeg lære noe osv.

Så konklusjonen blir vel at vi trenger å bli bedre kjent med oss selv og klare å akseptere oss selv som vi er ved hjelp av analysering, identifisering og erstatting


Dette var deilige tanker å få rotet litt opp i igjen Takk HP

Ha en strålende flott lørdag allesammen!