[Merete A]

Henger meg på og signerer flere innlegg her! Jeg tror det er svært lite smart å erstatte én avhengighet med en annen. Når man har fysiologiske og/eller psykiske plager som (blant annet) er forårsaket, forsterket og opprettholdt av søplemat, er det lite hensiktsmessig å bytte ut søplematen med annen søppel.

Jeg er fortsatt relativt ny i lavkarboland (har holdt på siden påske), men har fortsatt ikke savnet det søte - kanskje nettopp fordi jeg ikke erstattet det sukkeret jeg valgte å fjerne fra mitt kosthold med kunstige alternativer. Jeg har rett og slett blitt vant til å foretrekke annen mat enn den søte. Og det er jeg jublende glad for! Jeg har vært off-and-on Cocaholiker i åtte år, og er nå inne i en avhengighetsperiode igjen. (Drikker light nå, i motsetning til før.) Jeg er ikke spesielt stolt av at jeg fortsatt drikker dette skvipet, men så lenge det ikke trigger søthungeren, har jeg slått meg til ro med at jeg trenger dette "dopet" en stund til. Og så lenge vekta fortsatt går ned og jeg føler meg så fantastisk som jeg gjør både fysisk og psykisk, drikker jeg Cola light med god samvittighet. Jeg har brukt 43 år på å venne meg til en usunn livsstil ... og har tid til å ta ett skritt om gangen for å finne en måte å leve på som jeg skal opprettholde resten av livet. Tror neppe jeg noen sinne kommer til å fråtse i karbomat igjen. Til det har jeg det altfor bra slik jeg lever nå. Men Colaen skal vekk ... når jeg er klar for å gi slipp. Dette handler om følelser - ikke om selve Colaen - for mitt vedkommende. Og det velger jeg å ta på alvor.

Jeg har inspirert en del venner og bekjente til å kutte ned på karboinntaket (hurra!). Ofte spør de meg om det ikke er bedre å spise erstatninger for sukker enn å fortsette å knaske ekte wienerbrød. Vel ... jeg tror altså ikke på det. For svært mange sukkeravhengige mennesker handler ikke spisemønsteret bare om selve sukkeravhengigheten. Det er mange følelser involvert når det gjelder spising. Man trenger ikke ha spiseforstyrrelser for å ha følelsesmessige utfordringer til grunn for eller som følge av spising. Disse utfordringene får man ikke nødvendigvis tak i dersom man bytter ut sukker med kunstige alternativer.

Det er klart at jeg er sterkt preget av at jeg har jobbet med spiseforstyrrelser i mange år, og gjerne trekker inn emosjonelle sammenhenger fortere enn folk som ikke er vant til å tenke i de baner. Jeg mener likevel ganske bestemt at det er nyttig å ta en titt på de følelsesmessige forholdene knyttet til mat, spising, kropp og vekt selv om man ikke har uttalte spiseforstyrrelser. Kanskje det ligger en stor gevinst i å kikke litt på andre aspekter rundt spising enn den som angår det rent fysiologiske?

Kanskje jeg virker litt selvmotsigende når jeg på den ene siden sier at jeg ikke bytter ut søplemat med annet søppel - og på den andre siden fortsatt drikker Cola light? Hehe ... Når jeg ser på det totale forbruket av søppel som jeg levde på tidligere, blir Colaen en dråpe i havet. Jeg har fått et helt nytt liv med lavkarbomat - og som jeg alltid sier: Magan min ljuger ikke. Og det gjør sannelig ikke psyken min, heller. Verdt å tenke på for flere?