Er det sånn at vi først kan akseptere / verdsette / like / være glad i / elske kroppen vår når den er veltrimmet og slank? Eller kan det være sånn at det er lurt å lære seg å bli venn med kroppen før man endrer på dens størrelse? Jeg kom til å tenke på temaet da Fridolina uttalte i en annen tråd: "Men før noen som har stor øvervekt så trur jag absolutt att en pangstart kan hjelpe mye! Kanskje man ikke tenker på allt man borde tenke på,men man kanskje blir motivert å intressert till å lære mere om kroppen sin når man ser att en "metode" faktiskt fungerar og att man begynner å like sin kropp " Jeg tror nemlig det er å begynne i feil ende å måtte vente med å like kroppen sin til man har kvittet seg med overvekt (eller undervekt) - uansett hvor stor eller liten overvekten (eller undervekten) måtte være. Da jeg jobbet meg ut av min egen spiseforstyrrelse, skjønte jeg at det ikke var nok for meg å akseptere kroppen min; jeg ville lære meg å bli glad i den også! I akseptet ble det en slags resignasjon for meg. Og jeg ville lenger enn det. Mye lenger! Det syntes jeg faktisk kroppen min hadde fortjent! Jeg er stolt av kroppen min! Den har båret meg gjennom tykt og tynt (særlig tykt ) og har hele tiden tilpasset seg og overlevd mine mest rabiate slankekurer og overspisingsperioder. Den har aldri gitt meg opp - selv om jeg i perioder hadde lyst til å gi opp hele den! Ville jeg være mer glad i min beste venninne om hun var slank? Selvfølgelig ikke. Hvorfor skulle jeg da være mindre glad i kroppen min ... akkurat som den er (var)? Hvor mange av dine nærmeste er du glad i fordi de har perfekte kropper? Jeg elsker kroppen min! Hvordan har du det med din?
Magan min ljuger ikke!