Et bra innlegg, som stiller interessante spørsmål.

Er det sånn at vi først kan akseptere / verdsette / like / være glad i / elske kroppen vår når den er veltrimmet og slank?

Nei, det er ikke det - men det krever en god del jobbing å innse det. Og enda mer jobbing å faktisk aktivt gjøre noe med det.

I en verden der vi til stadighet overøses/overbevises om at det eneste riktige er å være slank både i nyheter, reklamer, ukeblader, dagsaviser og alle andre medier, kreves det mye av en for ikke å på et eller annet nivå "godta" det som en sannhet.

Ville jeg være mer glad i min beste venninne om hun var slank?

Selvsagt ikke. Men hadde vi med et problematisk forhold til kropp/mat hatt samme standarder for oss selv som vi har for andre, ville vi neppe hatt nettopp det problematiske forholdet til kropp/mat.

Jeg opplevde som en bivirkning av lavkarbokosthold at jeg for noen år siden tok av 50kg ;-) Ble jeg lykkeligere? Fikk jeg et annet forhold til kroppen min? Overhodet ikke. Og den kombinasjonen: femti kilo ned på et å (det er så lett at det kan jeg gjør når som helst) og fortsatt like misfornøyd med egen kropp (hva er DA vitsen med å være restriktiv på hva jeg får i meg av drittmat?) gjorde at jeg mista humør og motivasjon. Og starta et halvannet år langt etegilde anbefalt av kostholdekspertene til både Statens råd, Coca Cola og Skaldeman - Mest mulig karbohydrater (Statens råd) fra hvitt sukker (Coca Cola) helst kombinert med mest mulig fett (Skaldeman). Det var en kombinasjon jeg neppe prøver igjen:-)

Nå vet jeg bedre;-) Jeg har jobba med en hard og intensiv snuoperasjon. Om jeg ikke er der hvor Ebbamor nyter tilværelsen - at jeg er glad i min egen kropp - så aksepterer jeg den. Og de siste ukene har jeg tatt meg i å ikke snu meg vekk fra alle speiler (slik jeg pleier). Med litt vantro klarte jeg også å se meg selv i speilet, og smile litt, mens jeg for første gang i mitt liv tenkte at "dette er da helt greit?".

Kanskje jeg ikke er glad i kroppen ennå, men brygger på en liten småforelskelse?


Så til det store spørsmålet - hvordan jobbe med å akseptere (eller bli glad i) kroppen sin?

Dessverre har jeg ingen enkel løsning.

Men det er et par bøker jeg vil anbefale;-)

http://www.lisbethstahre.com/ Har noen bøker om kognitiv atferdsterapi i forbindelse med slanking og spiseforstyrrelser. De anbefales, om man klarer å se bort fra kostholdsrådene. Lisbeth Stahre skriver greit, og bøkene har en steg for steg oppskrift som vil kunne hjelpe mange både med å gå ned i vekt dersom det er et mål, men ikke minst å forandre selvbildet.

For dem som ikke ønsker å gå så hardt til verks, kan også Motvektboka FETT NOK! av Merete Nesset Andersson og Lisbeth Nilsen være til hjelp, særlig kapittel 10, men boka har som helhet flere interessante poeng.

Nå må noen snart slå meg hardt på hånda, men kan jeg anbefale bare EN bok til?

"Å leve et liv, ikke vinne en krig: om akseptering" av Anna Kåver. En fantastisk bok, også med røtter i kognitiv atferdsterapi og "acceptance"-tradisionen. En lett og svært god bok som kan anbefales alle som tidvis har det tungt/er stressa. Den er IKKE retta mot overvekt/slanking, men er allikevel helt super