[AnnaV]

Jeg har nådd målet mitt og har holdt meg der i vel 1 år 4 mnd nå. Jeg har forsont meg med at jeg ikke spiser chips, popcorn, ris, brød fra butikken, pasta i sin vanlige form osv - men føler ikke at jeg mangler noe som helst. Det er mer enn nok av lovlig godis som er lavkarbo til at jeg ikke føler meg "snytt" når det er mat-kosing eller hva man skal kalle det det gjelder. Jeg Har gått ned 22-24 kg (det fluktuerer jo naturligvis litt, det er jo uungåelig og helt normalt) og når jeg tenker på hvor ulykkelig jeg var på mitt tyngste, er det mer en følelse av velvære, stolthet og omsorg jeg sier neitakk til sjokoladekaker i besøk. Hvordan i alledager skulle to minutter med en kake være verd de følelsene jeg satt med da jeg slet med selvfølelsen som verst? Da har jeg heller laget meg noe godt jeg kan spise uten dårlig samvittighet som står hjemme i kjøleskapet - og så kan jeg glede meg til å ta en bit av det når jeg kommer hjem. I aller ytterste nødstilfelle kan jeg ha en bit cavallier sjokolade (0,6 g carb for 4 biter i vesken - og så snike en bit eller to om jeg skulle bli despo. Det vil sikkert virke sprøtt for noen, men for meg - som VET hvor vondt man kan gjøre seg selv - så er det ikke bare naturlig, det er velkomment, det er det eneste fornuftige, og det er - for min egen velvære og selvfølelse - livsnødvendig. Jeg vil aldri mer våkne og starte dagen med en tåre i speilet, jeg vil aldri mer unngå en fest fordi jeg føler meg utilpass, uverdig, uelskelig, uvelkommen. Jeg vil være tilstede i mitt eget liv, elske min egen kropp, være stolt av meg selv. Det veier en del tyngre enn 150 g sukker most inn i smør og hvetemel.