[Merete A]

Paprika synes det er feil at vi skal fokusere på lavkarbo for ungene våre. Og jeg sitter her og lurer på hvorfor i all verden hun synes det? Joda, jeg ser absolutt hennes bekymring når sønnen snakker om at han må være forsiktig med å spise for mye for ikke å bli feit - men samtidig har jo også denne sønnen fått med seg et poeng som det kanskje hadde vært verdt å dvele litt ved som forelder? Det er jo faktisk sant at man kan bli feit hvis man spiser for mye - eller feil. Så har man den unike muligheten som forelder å skape et litt mer saklig og nyansert bilde av sammenhengene enn det guttungen får med seg i medienes tabloide stil. Barn får ikke spiseforstyrrelser av at foreldre er opptatt av et sunt kosthold for alle i familien. (Spiseforstyrrelser handler ikke om mat; det et uttrykk for et indre kaos som handler om dårlig selvbilde og om ikke å føle seg elsket og verdifull.)

Fra naturens side er vi ikke ment å spise karbohydrater i slike former og mengder som er "normalt" i vår del av verden. Hvorfor er det da galt å fokusere på lavkarbo for ungene våre? Når jeg snakker om lavkarbo i denne sammenhengen, mener jeg ikke Atkins induksjon eller tilsvarende; jeg snakker om et kosthold med lite innhold av de usunne karbohydratene; om et hverdagskosthold med lite raffinert mat i det hele tatt; om en bevisst holdning til hva maten vi spiser faktisk inneholder - og hvilken virkning de ulike næringsstoffene har på oss. Med den kunnskapen jeg har tilegnet meg om karbohydrater det siste halvåret, ville det etter min mening være direkte uansvarlig av meg å la ungene mine fortsette å spise den maten vi alle sammen spiste før min "oppvåkning".

Jeg vet at min trettenåring innerst inne er glad for at det ikke finnes mye sukkerholdig mat i vår husholdning, selv om hun av og til utbasunerer overfor venninner når jeg hører på at "du skjønner hu derre mora mi er helt sånn derre steinalder når det gjelder mat, skjønner du". Vi har hatt mange og lange samtaler om hvorfor kostholdet i vår lille familie nå ser dramatisk annerledes ut enn det gjorde før - og om mulige årsaker til at andre familier fortsatt spiser sukker og hvitt mel til hverdags. Åtteåringen min er egentlig ikke så interessert, men jeg hørte ham si til en kompis her om dagen at det var sukkeret, og ikke fettet, som var usunt ... så noe må ha lagt seg på harddisken hans, også. Hehe.

De valgene vi foreldre gjør vedrørende familiens kosthold, handler først og fremst om kunnskap - eller mangelen på den. Og kunnskap om ernæring tilegner man seg kanskje først og fremst når man desperat trenger den? Sånn var det i alle fall for meg. Lever man et helt ålreit liv der ingen i familien har plagsomme bivirkninger av kosten man spiser, så legger man seg kanskje heller ikke i selen for å gjøre endringer? Hvorfor endre på noe som virker som det skal, liksom?

Greia er at i vår lille familie, så virka ikke alt som det skulle. Min kropp virka særdeles dårlig på karbohydratrik mat. Psyken min tilsvarende. Jeg søkte løsninger - og fant lavkarbo. Det jeg OGSÅ fant (og da er jeg ved kjernen i det jeg er ute etter å formidle her) var overbevisningen om at lavkarbomat er sunt for mennesker i det hele tatt; voksne og barn; med eller uten overvekt; med eller uten nåværende livsstilssykdommer. Skulle jeg virkelig la mine barn fortsette å spise søppelmat (selv om de ikke var verken overvektige eller syke med et slikt råttent kosthold) når jeg VISSTE det jeg visste? No chance.

Mine barn spiser da karbohydrater. De spiser litt brød og ris, og de får i blant brus og godteri på lørdager (ikke hver uke - tro det eller ei: de spør ikke alltid etter det lenger!). Men mengden karbohydrater i deres kosthold er mikroskopisk sammenliknet med hva den var før påske. Og så spiser de mer enn dobbelt så mye grønnsaker som før. Og drikker vann, til en forandring. Inntaket av kjøtt og fisk er større i dag fordi mengden spagetti og nudler er drastisk redusert. Og om ungene mine kommer til å profitere på dette rent helsemessig både på kort og lang sikt? Helt sikkert! Jeg er overbevist om at vi forebygger en mengde livsstilssykdommer ved å ha lagt om kostholdet for oss alle sammen.

Jeg ser at det mens jeg har skrevet dette, er det kommet et svar fra Paprika. Kanskje vi ikke egentlig mener så ulikt, likevel ... når det kommer til stykket?

Det ble visst litt langt, dette ... For å oppsummere: Visst er det vårt ansvar som foreldre å sørge for at ungene våre får gode og sunne matvaner. Og når jeg er overbevist om lavkarbomatens fortreffelighet for mennesker i sin alminnelighet, er det sannelig mitt ansvar å sørge for at den vissheten også kommer mine barn til gode.