Jeg er enig - jeg prøver oftest å tro at folk er ute etter å gjøre "det best mulig for flest mulig".

Men jeg tror ikke det alltid er slik. Eksempler fra både religion, politikk og kostholdsdebatt gjør at jeg oftere og oftere sitter igjen med et inntrykk av at mange er ute med eneste agenda "å få andre til å tro som meg". Rasjonalet for at de ønsker å overbevise andre om at det de sier er rett er tredelt:

1. De ser at det funker for dem, altså er det det beste for alle. Dette er i og for seg ingen dum grunn. Mennesker er (teoretisk sett) ganske like. Det som funker for en, bør funke for en annen - enten det er snakk om tryggheten i å vite at man kommer til himmelen om man tror, eller vissheten om at man kommer til himmelen (blir slank) om man spiser (rett). Men så er jo problemet da, gode, gamle Darwins obersvasjoner om (naturlig) Variasjon og Seleksjon.

2. De liker ikke å ta feil, ergo er det bra å få flest mulig med på at det de selv gjør er det riktige. "Truth in Unity". Man føler seg trygg jo flere som er på "sitt lag". Nå skal det sies at det på svært mange områder ikke ER noe "riktig" eller "feil", bare "riktig eller feil for MEG".

Så, for å forandre overskriften på tråden bittelitt -
Jeg vet, - altså gjør jeg det som er riktig for meg.

Og i det ligger det ingen begrensninger i å spre hva som virker for meg. Men måten jeg ønsker å spre det på er ikke "The Crusade-way" som i og for seg funka for Paven (7 ganger, faktisk), men som vi vel kan være enige om hadde en del uheldige detaljer.