[Mainmy]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men nå sprekker jeg snart av frustrasjon og fortvilelse, så jeg tillater meg å lufte følelsene mine her.

Nå har jeg levd på lavkarbokst igjen i 12 uker. Jeg begynte med under 30 karb om dagen for å komme i ketose, og gikk ned 1 kg i uka i tre uker. Så husker kanskje noen at jeg spurte om jeg kunne være i ketose mens jeg ammet, og det viste seg å ikke være trygt, så jeg la til ca 20 ekstra karber om dagen for å komme ut av ketose.

Og der stoppet vektnedgangen fullstendig.
De neste 9 ukene har jeg gått ned tilsammen 1 kilo.

Nå holder det veldig hardt å finne motivasjonen. Ikke til å leve lavkarbo, men til å være så konsekvent.
Jeg har også begynt å trene - men jeg har ikke trent lenge nok til at manglende vektnedgang kan forklares i kilosvis med økt muskelmasse.

Jeg er bare så utrolig lei meg.

Er intenst ukomfortabel i kroppen min - noe sikkert mange kan kjenne seg gjen i.

Og om jeg skal være i det ærlige hjørnet så kjenner jeg en selvforakt jeg ikke har vært borti før.
Jeg tåler godt noen kilo for mye, men nå føler jeg at jeg og min personlighet har druknet i denne store, fremmede kroppen.
Og det er det som plager meg mest. Hvordan alle disse kiloene gjør meg til en person som bare vil forsvinne, og som knapt er noe verdt.

Om noen dager fyller jeg 35 år - og planen min i januar var å være kommet såpass ned i vekt at jeg kunne begynne å kjenne igjen meg selv og føle meg sunn, frisk og sterk på denne dagen som jeg skal feire med gode venner. Nå kjenner jeg at jeg gruer meg. Gruer meg til nok en hyggelig sammenkomst der jeg ikke kan kle meg i klær jeg liker. sitte der å føle at skjørtet strammer, og at magen som velter over kanten gjør meg skamfull og lei meg.

Jeg prøver virkelig å være langt mer positiv enn dette innlegget viser. Og jeg har ikke noen planer om å kaste lavkarbokosten på båten.

Men jeg kjenner at jeg blir så sliten og motløs av å legge ned så mye innsats og se mikroskopiske resultater.

Jeg tror ikke jeg går i noen opplagte feller, for jeg kjenner godt til lavkarbokostens prinsipper nå.

Jeg spiser nøtter hver dag - men det har jeg gjort tidligere også, og likevel gått ned i vekt.
Jeg spiser også noen ruter mørk sjokolade ( tilsvarende 5-7 karber) om dagen.
Drikker lettbrus, men det har jeg også gjort tidligere og gått ned samtidig.

Om noen føler seg i det lure hjørnet - så blir jeg glad for innspill : )

(Takk for at jeg fikk lov til å sutre&bære meg litt i dag....)

Hei du ;O)
Vet ikke om det er på rette plassen jeg svarer, men jeg har selv levd med bulemi i mange år og har i det siste spist minst mulig karbo.
MEn skal jeg gå ned i vekt MÅ jeg telle og tellinga kan lett bli en like stor besttelse som overspisinga.
Helt harry dette. Det ER en besettelse å telle karber hver dag. Husker ikke hva denne sunnhetsbesettelsen het, men der er skaldeman greiere; spis det du lyster så lenge det er fett.
Jeg spydde, men jeg ser jo at veien til besatt utregning hver dag er ikke lang og DET vil jeg ikke være med på lengere.
Dere snakker om gram som om det var verdens undergang?
Vennen min sier at han likte meg bedre som frodig og fornøyd enn frodig og besatt av hva jeg spiste-
Jeg har tro på kostholdet, men ikke sååå pedantisk som noen er.
Jeg følger mitt tempo og sier meg fornøyd med det, men når det snakkes om hva slags smør og hva slags ditt???
Hva med lufta du omgir deg med da?
Flytt ut av byen!
Sikkert bedre resultater i kroppen av det enn variasjonen av smør!